Rart hva som dukker opp når man rydder gjennom gamle ting. 12 år gammel heldagsprøve. Noen som husker alt dette? ;)
Ein hovmeistar til ho mor!
Det er mogleg det! Lottomillionærar er kan hende ikkje som andre millionærar. Andre millionærar brukar som regel pengane sine på aksjar, fine damer og hus i syden, mens ein lottomillionær malar kan hende låven eller kjøper ein ny gris til kona si.
Eigentleg synest eg det er merkeleg korleis folk kan betale tretti kroner for ein kupong med ein haug med tal på. På laurdag kveld sit tusenvis av familiar samla foran TV-skjermane og glor på masse blå eller raude kuler med tal, som virvlar rundt i ein misforstått tørketrommel.
Tala trillar ut, sju på den eine sida og tre på den andre. Dei tre blir kalla tilleggstal, dei skal eg komme att til. Når alle 10 kulene har trilla ut, gjeld det å finne lappen med tala på og sjekke om nokre av tala liknar.
Om du berre har fire tal som matchar, kan du sjå på tilleggstala dine og sjekke om du har nokre av dei på lappen.
Har du det?
Ja, då har du vunne 55kroner.
Det er sjølvklart mogleg å vinna meir, men det er jo berre 3 stk som vinn alle millionane.
Eg jobbar i butikk og i butikken der eg arbeidar har me ein sånn tippemaskin. Eg står ofte og sel lottokuponger og det er vanlegvis dei same menneska som kjem att kvar gong. Dei kjem spaserande så kjekt, og slenger tippekupongen med 250kroner i gevinst på disken og gliser; "Ja, nå skal du sjå vinden snur!" Eg kikkar kjapt ut vindauge, men det er for mørkt til at eg kan sjå om det i det heile tatt bles, så eg køyrer kupongen gjennom scannaren og gir pengane til "rikingen".
"Trur du eg har FLAX?" Seier han lurt og slenger ein hundrelapp på bordet. Eg har høyrd vitsane tusen gonger før, så dei er ikkje så morosame lenger. Eigentlig tror eg aldri dei har vore særskild morosame. Dessuten har alle ein mogelegheit til å vinne når dei kjøper 5 flax-lodd.
Eg trykkjer fram et lite smil og gir ham lodda. Han tar utålmodig i mot og skrapar som om han allereie har vunne. Han vinn 20kroner på det første loddet og hever augebryna mot meg som han tenkjer: "Kva var det eg sa?" Atter tvingar eg fram eit smil, eit smil som seier: "så fint at du vann, men ikkje ta heilt av, det er berre 20kroner.
Han vinn ikkje meir enn det, men før han går sørger han for å få med seg eit par lottokupongar til neste helg. I fleire uker kjem han att og gjer det same. Snakkar nesten ikkje om anna enn den gongen han vann 250kroner i lotto og 20kroner med flax-lodd. Han gløymer visst at han betalte 150kroner for dei nye kupongane, som han ikkje vann på og at dei Flax-lodda kosta han 100kroner. Eg vil ikkje øydelegge med å seie at han eigentlig berre vann 20kroner, så eg tvingar fram et smil og seier at han var heldig no.
Faren min spelar også lotto, fem kupongar kvar veke og kvar veke vinn han 55 eller 99kroner. Men ein gang vann han faktisk 50.000 kroner. Jubelen sto i taket og far min dansa på bordet. Endeleg skulle han få tilhengaren han hadde sikla etter i ei så lang tid. Ho mor fekk også sitt. Det gamle badekaret for ut fortare enn eg kunne seie "vann!" og det flunkande nye dusjkabinettet kom på plass. Eg sjøl fekk moped, men andre gongen eg køyrde med han, endte eg opp bakom eit gjerde og mopeden låg i et tre to meter lengre borte. Mopeden blei fiksa opp litt og selt til nokon andre.
Eg trur nok det at lottomillionærar er litt meir "spesielle" enn vanlege millionærar. Vanlege har jo alt som kan kjøpast for pengar, mens ein lottomillionær er nokon som får ein mogleghet til å kjøpe alt han lista opp sist jul. Bilen får full tank, før han stikk og kjøper ein ponny til ungane og hovmeister til kona. Når han kjem til sentrum, slenger han seg i byen sitt girlander i berre undertøyet, mens kona sender sauane til frisøren. Deretter reiser heile familien til Danmark, for der er det deilig å vera norsk. Resten av pengane set han i aksjar eller høgrentekonto i banken.
I butikken der eg arbeider har me ikkje fått noen lottomillinær ennå, men eg trur nok at ein dag så kjem han som vanlegvis vinn 55kroner springande mot meg, mens han viftar med vinnarkupongen og jublar: "Endeleg skal eg få meg campingvogn og ny seng! Endeleg!"
torsdag 19. januar 2012
Drit og dra!
Til min store fortvilelse får min lille prinsesse jevnlige utbrudd av eksem, både på kropp og i hodebunnen. Heldigvis løser dette seg enkelt ved at min kjære fastlege skriver ut god salve og liniment på resept. Dette funker som bare det, lindrer og reparerer tørr og sår eksem-hud over natten.
Jeg er fornøyd.
Det jeg derimot ikke er fornøyd med er at hver eneste gang jeg skal hente ut resepten, så skal hun (noen ganger en han, men oftest hun så jeg kommer til å referere til den ansatte på apoteket som "hun") på død og liv vise meg noe som virker VELDIG godt. Selvfølgelig koster dette flesk og inneholder betraktelig mindre enn det reseptbelagte middelet som jeg får kostnadsfritt.
Dette er greia: Jeg har en resept, jeg vil hente ut den medisinen som står på denne og forlate apoteket uten videre kostnad.
I stedet for kommer (bokstavelig talt) kremspørsmålet, samtidig som hun skriver inn info på den fine hvite dataen sin. "Er det til kroppen?" Jeg kobler ikke helt med en gang hva hun egentlig vil fram til, så min første tanke er: "Det er et liniment, selvfølgelig skal jeg ikke bruke det på kroppen, men i hodebunnen og hvorfor i alle dager skal hun vite dette? Jeg har jo vært hos L-E-G-E-N og fått foreskrevet nettopp dette produktet, hvorfor i alle dager skal hun legge seg opp i dette?"
Jeg svarer ikke det, men holder meg til et kort "Nei, det skal brukes i hodebunnen." (smiler påtatt). Hun ser ut til å akseptere svaret så jeg slenger like greit på en liten kommentar om at vi har krem til kroppen også, så vi har det vi trenger. Ut av det blå spør hun: "Jeg har et annet middel som er veldig bra for huden, skal jeg vise deg det?"
Arrrgh! Jeg kjenner irritasjonen krible, men fordi jeg er så forbanna høflig av meg tyner jeg ut et ja. Jeg skjuler misnøyen dårlig (ikke med vilje så klart jeg er bare mindre flink til å være overfladisk), så dårlig at jeg kan lese av ansiktsuttrykket hennes at hun forstår at jeg ikke er særlig interessert.
Allikevel henter hun flasken med vidundermiddel og reklamerer (nå litt halvtamt) for at dette er sååå bra sammen med sjampo og at det gjør underverker for tørr hud i hodebunnen.
Jeg er fortsatt ikke interessert så jeg takker pent nei og føyer til at min prinsesse ikke har tørr hud i hodebunnen, men eksem i nakke og hår-festet - informasjon hun strengt tatt ikke har behov for, fordi hun IKKE er legen min. Omsider kan jeg avslutte seansen, ta med meg det jeg kom for å hente og gå.
Så da er spørsmålet mitt; står det så forbasket dårlig til i apoteknæringen at de må kaste seg over kundene med urealistisk fantastiske tilbud? Eller er det sånn at siden jeg skal hente ut en resept som ikke koster meg noe så skal jeg straffes med å måtte gå gjennom en rekke idiotiske høflighetsfraser før jeg omsider klarer å karre til meg det som er rettmessig mitt? Jeg har tross alt, allerede brukt i overkant av en time på å få tak i resepten i første omgang. Skal alle som driver utsalg være så kåte på mersalg at det skal gå ut over mitt vanligvis overdrevent gode humør?
Jeg pleide more meg litt over disse søte ekspeditrisene som lener seg over disken og sperrer opp dådyrøynene før de spør mannen om han trenger ekstra sokker, eller kanskje et slips? Karusellen gikk glatt videre til allverdens gardinbutikker som plutselig alltid har tilbud på ribbestrikkede vaskekluter eller (gud forby) sesongens løpere.
Nå er det altså apotekene som skal overbevise oss om at de har noe vi sårt trenger. Ikke rart minstepensjonistene sliter, når de ikke kan hente nitroen sin uten å måtte si standhaftig NEI, til alle useriøse tilbud som kastes mot dem. Det er nok ikke så lett å være liten å søt gammel dame da, når hun bak skranken stadig serverer nye uimotståelige tilbud som ikke dekkes av frikortet.
Jeg spør igjen; hvorfor skal det såes tvil om at det legen foreskriver er riktig? Hvorfor skal hun bak skranken vite bedre enn legen og hva i alle dager gir henne rett til å indirekte overstyre legens anbefalinger. Hvis man har et så intenst og brennende ønske om å bli hørt og sett for sin kompetanse så skulle hun kanskje heller ha utdannet seg til nettopp lege?
Heldigvis fikk jeg en stor porsjon av legemiddelet med meg så da er det er forhåpentlig vis noen måneder til jeg må gå gjennom samme regla nok en gang. Eksemen er ikke så plagsom, for den fjerner vi med en krem. Det er verre med hun bak skranken.
Jeg er fornøyd.
Det jeg derimot ikke er fornøyd med er at hver eneste gang jeg skal hente ut resepten, så skal hun (noen ganger en han, men oftest hun så jeg kommer til å referere til den ansatte på apoteket som "hun") på død og liv vise meg noe som virker VELDIG godt. Selvfølgelig koster dette flesk og inneholder betraktelig mindre enn det reseptbelagte middelet som jeg får kostnadsfritt.
Dette er greia: Jeg har en resept, jeg vil hente ut den medisinen som står på denne og forlate apoteket uten videre kostnad.
I stedet for kommer (bokstavelig talt) kremspørsmålet, samtidig som hun skriver inn info på den fine hvite dataen sin. "Er det til kroppen?" Jeg kobler ikke helt med en gang hva hun egentlig vil fram til, så min første tanke er: "Det er et liniment, selvfølgelig skal jeg ikke bruke det på kroppen, men i hodebunnen og hvorfor i alle dager skal hun vite dette? Jeg har jo vært hos L-E-G-E-N og fått foreskrevet nettopp dette produktet, hvorfor i alle dager skal hun legge seg opp i dette?"
Jeg svarer ikke det, men holder meg til et kort "Nei, det skal brukes i hodebunnen." (smiler påtatt). Hun ser ut til å akseptere svaret så jeg slenger like greit på en liten kommentar om at vi har krem til kroppen også, så vi har det vi trenger. Ut av det blå spør hun: "Jeg har et annet middel som er veldig bra for huden, skal jeg vise deg det?"
Arrrgh! Jeg kjenner irritasjonen krible, men fordi jeg er så forbanna høflig av meg tyner jeg ut et ja. Jeg skjuler misnøyen dårlig (ikke med vilje så klart jeg er bare mindre flink til å være overfladisk), så dårlig at jeg kan lese av ansiktsuttrykket hennes at hun forstår at jeg ikke er særlig interessert.
Allikevel henter hun flasken med vidundermiddel og reklamerer (nå litt halvtamt) for at dette er sååå bra sammen med sjampo og at det gjør underverker for tørr hud i hodebunnen.
Jeg er fortsatt ikke interessert så jeg takker pent nei og føyer til at min prinsesse ikke har tørr hud i hodebunnen, men eksem i nakke og hår-festet - informasjon hun strengt tatt ikke har behov for, fordi hun IKKE er legen min. Omsider kan jeg avslutte seansen, ta med meg det jeg kom for å hente og gå.
Så da er spørsmålet mitt; står det så forbasket dårlig til i apoteknæringen at de må kaste seg over kundene med urealistisk fantastiske tilbud? Eller er det sånn at siden jeg skal hente ut en resept som ikke koster meg noe så skal jeg straffes med å måtte gå gjennom en rekke idiotiske høflighetsfraser før jeg omsider klarer å karre til meg det som er rettmessig mitt? Jeg har tross alt, allerede brukt i overkant av en time på å få tak i resepten i første omgang. Skal alle som driver utsalg være så kåte på mersalg at det skal gå ut over mitt vanligvis overdrevent gode humør?
Jeg pleide more meg litt over disse søte ekspeditrisene som lener seg over disken og sperrer opp dådyrøynene før de spør mannen om han trenger ekstra sokker, eller kanskje et slips? Karusellen gikk glatt videre til allverdens gardinbutikker som plutselig alltid har tilbud på ribbestrikkede vaskekluter eller (gud forby) sesongens løpere.
Nå er det altså apotekene som skal overbevise oss om at de har noe vi sårt trenger. Ikke rart minstepensjonistene sliter, når de ikke kan hente nitroen sin uten å måtte si standhaftig NEI, til alle useriøse tilbud som kastes mot dem. Det er nok ikke så lett å være liten å søt gammel dame da, når hun bak skranken stadig serverer nye uimotståelige tilbud som ikke dekkes av frikortet.
Jeg spør igjen; hvorfor skal det såes tvil om at det legen foreskriver er riktig? Hvorfor skal hun bak skranken vite bedre enn legen og hva i alle dager gir henne rett til å indirekte overstyre legens anbefalinger. Hvis man har et så intenst og brennende ønske om å bli hørt og sett for sin kompetanse så skulle hun kanskje heller ha utdannet seg til nettopp lege?
Heldigvis fikk jeg en stor porsjon av legemiddelet med meg så da er det er forhåpentlig vis noen måneder til jeg må gå gjennom samme regla nok en gang. Eksemen er ikke så plagsom, for den fjerner vi med en krem. Det er verre med hun bak skranken.
tirsdag 29. mars 2011
Små barn mobber også.
Fokuset på mobbing har vært stort i media den siste tiden, jeg har mine meninger om at en stor avis, som VG, som livnærer seg på å spre den minste "nyhet". I mine øyne er media blant de som bygger opp under mobbing og legaliserer det. Så lenge det er om kjendiser så er det lov... Eller?
Stein i glasshus.
Derimot leste jeg en artikkel om små barn og mobbing i "glade barn", et blad vi får gratis fra barnehagen og jeg har lyst til å dele noen punkter fra den artikkelen her.
- Hva er mobbing?
Mobbing er bevisst krenkende handlinger som rettes mot samme person eller personer gjentatte ganger. Det forutsetter et ujevnt styrkeforholde mellom mobber og den som mobbes, og det foregår ofte i grupper. Det er gjerne slik at ett barn er mer aktivt enn de andre. de andre griper ikke inn, men blir stående å se på. Deres passivitet gjør at de kan fungere som mobberens "assistenter", slik at den som mobbes, blir stående helt alene.
-Hvordan foregår mobbing i barnehagen?
Gjentatt plaging.
Samme barn blir avvist gang på gang.
Den som mobbes, klarer ikke å forsvare seg overfor dem som aldri mobber.
Barn inviteres aldri med i leken.
Noen blir hengt ut.
Lek ødelegges.
- Hvordan gripe inn?
Ta tak i problemene der og da.
Angrip problemene direkte. Snakk med barna deg gjelder, i stedet for å gå rundt grøten.
Fokuser på å bygge opp dem som blir mobbet.
Mobberens "assistenter" bør også involveres. De bør lære hvordan de kan gripe inn når noen utsettes for mobbing.
- Hvordan kan barnehagen bekjempe mobbing?
Bli bevisst atferd som ikke er bra.
Ha jevnlige møter der dere snakker om alle barna.
Ha tydelige regler for hva som aksepteres og ikke aksepteres, og sørg for at både ansatte. barn og foreldre kjenner til reglene.
Pass på at dere ser alle! Også de barna som normalt krever mye oppmerksomhet, og de som er stille og forsvinner i mengden.
Vær bevisst egne svakheter. Hvilke barn og situasjoner mestrer dere ikke?
Ta foreldre på alvor.
-Hva bør foreldrene gjøre?
Snakk med barnet ditt om hverdagen hans eller hennes.
Legg merke til om barnet endrer atferd. Det er ofte et tegn på at noe er galt.
Lær barnet å sette grenser.
Si fra i barnehagen hvis magefølelsen forteller deg at noe er galt.
________________________________________________
Det er ingen av oss som vil tenke på at vårt lille gull ikke er "snill" med andre, eller at den lille skatten din blir behandlet dårlig av andre barn og/eller voksne.
Mobbing er et evig prosjekt som aldri kan legges ned og det er vi som voksne som har ansvaret for å lære og vise barna våre at mobbing er uhørt.
Ikke bare si nei til mobbing ved å like det på facebook, gjør noe med det.
Stein i glasshus.
Derimot leste jeg en artikkel om små barn og mobbing i "glade barn", et blad vi får gratis fra barnehagen og jeg har lyst til å dele noen punkter fra den artikkelen her.
- Hva er mobbing?
Mobbing er bevisst krenkende handlinger som rettes mot samme person eller personer gjentatte ganger. Det forutsetter et ujevnt styrkeforholde mellom mobber og den som mobbes, og det foregår ofte i grupper. Det er gjerne slik at ett barn er mer aktivt enn de andre. de andre griper ikke inn, men blir stående å se på. Deres passivitet gjør at de kan fungere som mobberens "assistenter", slik at den som mobbes, blir stående helt alene.
-Hvordan foregår mobbing i barnehagen?
Gjentatt plaging.
Samme barn blir avvist gang på gang.
Den som mobbes, klarer ikke å forsvare seg overfor dem som aldri mobber.
Barn inviteres aldri med i leken.
Noen blir hengt ut.
Lek ødelegges.
- Hvordan gripe inn?
Ta tak i problemene der og da.
Angrip problemene direkte. Snakk med barna deg gjelder, i stedet for å gå rundt grøten.
Fokuser på å bygge opp dem som blir mobbet.
Mobberens "assistenter" bør også involveres. De bør lære hvordan de kan gripe inn når noen utsettes for mobbing.
- Hvordan kan barnehagen bekjempe mobbing?
Bli bevisst atferd som ikke er bra.
Ha jevnlige møter der dere snakker om alle barna.
Ha tydelige regler for hva som aksepteres og ikke aksepteres, og sørg for at både ansatte. barn og foreldre kjenner til reglene.
Pass på at dere ser alle! Også de barna som normalt krever mye oppmerksomhet, og de som er stille og forsvinner i mengden.
Vær bevisst egne svakheter. Hvilke barn og situasjoner mestrer dere ikke?
Ta foreldre på alvor.
-Hva bør foreldrene gjøre?
Snakk med barnet ditt om hverdagen hans eller hennes.
Legg merke til om barnet endrer atferd. Det er ofte et tegn på at noe er galt.
Lær barnet å sette grenser.
Si fra i barnehagen hvis magefølelsen forteller deg at noe er galt.
________________________________________________
Det er ingen av oss som vil tenke på at vårt lille gull ikke er "snill" med andre, eller at den lille skatten din blir behandlet dårlig av andre barn og/eller voksne.
Mobbing er et evig prosjekt som aldri kan legges ned og det er vi som voksne som har ansvaret for å lære og vise barna våre at mobbing er uhørt.
Ikke bare si nei til mobbing ved å like det på facebook, gjør noe med det.
søndag 9. januar 2011
Nytt år, ny jobb.
Jeg skal snart begynne i ny jobb.
Faktisk så er det så snart at det bare er ei uke til. Jeg har gått ut oppsigelsestiden min og skal begynne på scratch om ei uke.
I tre år har jeg vært ansatt hos min arbeidsgiver Hillesland. Det har vært tre fantastiske år.
Etter mange år som nestleder med masse ansvar i Kiwi var jeg rett og slett lei av å hele tiden ha stålkontroll på alt. Så etter endt fødselspermisjon valgte jeg å nok en gang begynne på bunnen, i Hillesland - som lager og butikkmedarbeider.
Stillingen passet meg ypperlig. Jeg fikk jobbe med varemottak, litt logistikk og det jeg liker best av alt; service og kundebehandling. Det var utrolig deilig å slippe å tenke på andres arbeidsoppgaver, slippe å kontrollere at de andre gjør jobben sin og ikke minst så var og er det fantastisk deilig å gå hjem når klokka er fire.
Fri hver eneste helg bør også nevnes.
Etter ett års tid i stillingen min som butikk og lagermedarbeider hadde jeg lært utrolig mye, jeg hadde også etterhvert fått mer ansvar og flere arbeidsoppgaver. Selv om jeg i utgangspunktet var fornøyd, så er det ikke til å stikke under en stol at jeg liker å ha ansvar. Det driver meg på en annen måte enn om jeg skulle ”subbet” rundt med samme arbeidsoppgaver hele tiden. Jeg fikk noe å jobbe mot, resultater å vise til.
Jeg måtte etterhvert innse at stillingen jeg søkte på i utgangspunktet ikke var nok for meg og som den Løven jeg er så tiltrekkes jeg av et variabelt arbeidsmønster.
Enkelt sagt: Jeg kjeder meg lett, så da jeg ble tilbudt en ”forfremmelse” til noen dager i uka som uteselger takket jeg umiddelbart ja.
Jeg angret ikke ett sekund og da en av mine kolleger takket ja til ny jobb ble jeg tilbudt hans stilling som uteselger på heltid. Jeg takket nok en gang ja.
Det siste halvannet året har jeg da altså kjørt ut til bedrifter og møtt mennesker For en deilig jobb! Jeg kommer meg ut fra kontoret, ut i frisk luft og tidvis solskinn og jeg får gjøre det vi damer gjør best: snakke, preike, jatte, tatle, jabbe, sladre, kall det hva du vil. Vi liker det.
Mange jeg snakker med sier at det ikke er jobb for dem, de liker ikke å pushe salg på folk, kan ikke selge på den måten, har det ikke i seg, klarer ikke snakke med fremmede etc, etc.
La meg bare si en ting: Jeg har aldri før, i hele mitt liv hatt så god selvtillit som etter at jeg begynte med denne jobben.
Jeg treffer selvfølgelig masse nye mennesker, men viktigst av alt så handler det om å bygge et slags kjennskap til dette mennesket som bestiller varer. Om det er innkjøpere i store firmaer, eller resepsjonisten og kontordama i de mindre bedriftene så er de like viktige alle sammen. For skal du beholde en kunde så må de taes vare på og det er akkurat det som er min jobb! Og med fornøyde kunder kommer de gode tilbakemeldingene.
Du gidder vel ikke handle på den butikken der kassadama alltid er sur eller tar betalt for 4 poser mer enn du faktisk har?
Forhåpentlig vis så velger du det stedet hvor du føler deg velkommen, der du får hjelp når du trenger det og der de faktisk har den varen du er ute etter.
Det er ikke gøy å kjøre til fire forskjellige butikker på jakt etter en vare. Hvis dette er noe du liker så har du for mye fritid. Da kan du trygt få deg et par unger så får du noe nyttig å bruke tia til.
Nå har jeg altså sagt opp denne fantastiske jobben min og det er litt skummelt. Jeg skal begynne i ny jobb om ei uke. Fortsatt innen salg, men på en annen måte enn nå. Jeg skal få gleden av å gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge; jeg skal bare selge noen få produkt. I utgangspunktet ett, men med nokko attåt så blir det litt mer enn en.
Jeg gleder meg ufattelig mye til utfordringene som venter meg. Men går for en strålende karriere i EasyUpdate AS.
Her kan du se hva jeg skal jobbe med: www.easyupdate.no
Wish me luck. <3
Faktisk så er det så snart at det bare er ei uke til. Jeg har gått ut oppsigelsestiden min og skal begynne på scratch om ei uke.
I tre år har jeg vært ansatt hos min arbeidsgiver Hillesland. Det har vært tre fantastiske år.
Etter mange år som nestleder med masse ansvar i Kiwi var jeg rett og slett lei av å hele tiden ha stålkontroll på alt. Så etter endt fødselspermisjon valgte jeg å nok en gang begynne på bunnen, i Hillesland - som lager og butikkmedarbeider.
Stillingen passet meg ypperlig. Jeg fikk jobbe med varemottak, litt logistikk og det jeg liker best av alt; service og kundebehandling. Det var utrolig deilig å slippe å tenke på andres arbeidsoppgaver, slippe å kontrollere at de andre gjør jobben sin og ikke minst så var og er det fantastisk deilig å gå hjem når klokka er fire.
Fri hver eneste helg bør også nevnes.
Etter ett års tid i stillingen min som butikk og lagermedarbeider hadde jeg lært utrolig mye, jeg hadde også etterhvert fått mer ansvar og flere arbeidsoppgaver. Selv om jeg i utgangspunktet var fornøyd, så er det ikke til å stikke under en stol at jeg liker å ha ansvar. Det driver meg på en annen måte enn om jeg skulle ”subbet” rundt med samme arbeidsoppgaver hele tiden. Jeg fikk noe å jobbe mot, resultater å vise til.
Jeg måtte etterhvert innse at stillingen jeg søkte på i utgangspunktet ikke var nok for meg og som den Løven jeg er så tiltrekkes jeg av et variabelt arbeidsmønster.
Enkelt sagt: Jeg kjeder meg lett, så da jeg ble tilbudt en ”forfremmelse” til noen dager i uka som uteselger takket jeg umiddelbart ja.
Jeg angret ikke ett sekund og da en av mine kolleger takket ja til ny jobb ble jeg tilbudt hans stilling som uteselger på heltid. Jeg takket nok en gang ja.
Det siste halvannet året har jeg da altså kjørt ut til bedrifter og møtt mennesker For en deilig jobb! Jeg kommer meg ut fra kontoret, ut i frisk luft og tidvis solskinn og jeg får gjøre det vi damer gjør best: snakke, preike, jatte, tatle, jabbe, sladre, kall det hva du vil. Vi liker det.
Mange jeg snakker med sier at det ikke er jobb for dem, de liker ikke å pushe salg på folk, kan ikke selge på den måten, har det ikke i seg, klarer ikke snakke med fremmede etc, etc.
La meg bare si en ting: Jeg har aldri før, i hele mitt liv hatt så god selvtillit som etter at jeg begynte med denne jobben.
Jeg treffer selvfølgelig masse nye mennesker, men viktigst av alt så handler det om å bygge et slags kjennskap til dette mennesket som bestiller varer. Om det er innkjøpere i store firmaer, eller resepsjonisten og kontordama i de mindre bedriftene så er de like viktige alle sammen. For skal du beholde en kunde så må de taes vare på og det er akkurat det som er min jobb! Og med fornøyde kunder kommer de gode tilbakemeldingene.
Du gidder vel ikke handle på den butikken der kassadama alltid er sur eller tar betalt for 4 poser mer enn du faktisk har?
Forhåpentlig vis så velger du det stedet hvor du føler deg velkommen, der du får hjelp når du trenger det og der de faktisk har den varen du er ute etter.
Det er ikke gøy å kjøre til fire forskjellige butikker på jakt etter en vare. Hvis dette er noe du liker så har du for mye fritid. Da kan du trygt få deg et par unger så får du noe nyttig å bruke tia til.
Nå har jeg altså sagt opp denne fantastiske jobben min og det er litt skummelt. Jeg skal begynne i ny jobb om ei uke. Fortsatt innen salg, men på en annen måte enn nå. Jeg skal få gleden av å gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge; jeg skal bare selge noen få produkt. I utgangspunktet ett, men med nokko attåt så blir det litt mer enn en.
Jeg gleder meg ufattelig mye til utfordringene som venter meg. Men går for en strålende karriere i EasyUpdate AS.
Her kan du se hva jeg skal jobbe med: www.easyupdate.no
Wish me luck. <3
lørdag 14. august 2010
Kvalitetstid
Lenge siden det har kommet noe her nå, og jeg ser jo tydelig tendensen til at hele bloggingen avtar.
Jeg er ikke lei av å skrive her, jeg har bare rett og slett ikke hatt tid, eller rettere sagt; jeg har ikke tatt meg tid.
For jeg har jo masser av det.
Tid altså.
Massevis...
Må bare bruke den rett!
Jeg er ikke så flink til det.
Stort sett hver gang jeg har satt meg et mål om å få noe unnagjort på kveldstid, oppdager jeg noe annet som også fortjener litt av oppmerksomheten min. Jeg skal vanne blomster – ender opp med å vaske klær, skal trene – rydder hjemme, blogge – sitte på facebook eller lese nyheter.
Men... hva er egentlig det rette å bruke tiden på?
Før jeg fikk datteren min, syntes jeg det var kjemperiktig å bruke masser av tid på jobben min, tjene masse penger og bruke masse penger. Så ble jeg gravid og da gikk hvert ledige sekund med til å lese om svangerskap, svangerskap og svangerskap. Jeg kunne MASSE om svangerskap, åh herregud så masse jeg kunne om svangerskap
– Ja, jeg ble relativt tidlig sykemeldt, noe som medførte masse ekstra ledig tid.
Jeg kunne ikke en dritt om det å føde
- skulle ønske jeg hadde lest mer om det.
Så ble det ei nydelig lita datter som kom til verden og da fikk jeg permisjonstid. Masse uker til disposisjon for bare meg og gullet. Masser av tid til å lese om vekstkurver og utvikling, ernæring og oppdragelse.
Kunne masse om det også jeg.
Resten av tiden gikk til å møte likesinnede eller gå på shopping – barneklær for det meste.
Så var permisjonstiden også over og det ble arbeidstid, barnehagetid, middagstid, kosetid, badetid, leggetid.
Det plager meg at jeg ikke har nok tid sammen med datteren min fordi jeg jobber.
Jobb er viktig, jobb = penger = mat og klær og tak over hodet. = Mindre tid sammen med barna.
For det er jo faktisk sånn at størstedelen av barna i dag tilbringer 7,5 timer i barnehagen daglig og da er det ikke mange timene igjen på ettermiddagen for foreldrene.
Mitt eget eksempel er slik:
Jeg begynner på jobb 0800, da må lille vennen leveres 07.30. Jeg jobber til 1600, som igjen fører til at hun hentes 1615/1630 alt etter trafikkforhold. Vi er stort sett hjemme til 1630, og da skal det jo selvfølgelig lages en variert, næringsrik middag med uante friske ingredienser, noe som igjen tar tid. Så skal middagen inntas – og sann mine ord, en treåring vet å ta måltidene med ro. Er vi heldige så er vi ferdig med å spise til barne-tv begynner, det varer en halv time, noe som bringer oss til klokka 1830. Da har vi en halv time igjen før gullet skal legges og synges for. I den halve timen skal også tannpuss og annet kveldsstell få plass, gjerne et bad eller en dusj, og kanskje en eller annen form for kveldsmat, sjøl om vi nettopp har spist middag.
Yogurt er fint å ha i hus.
Med andre ord: Vi er hjemme 1630, leggetid er ca 1900. Dvs vi har ca 2,5 timer på hjemmebane til rådighet.
Jeg tenker mye på at barn er fantastisk tilpasningsdyktige, de tilbringer lange dager sammen med voksne som har daglig omsorg for dem, gir dem mat, steller dem, legger dem, leker med dem og som blir ufattelig glade i våre barn. Og allikevel er det vi som er foreldre som er det viktigste i livene deres. Det er oss de kommer til når de trenger omsorg og kos, vi er førsteprioritet, til tross for at vi knapt er sammen med dem i hverdagen.
For en fantastisk tillitserklæring det er.
Resultatet for min del er at jeg utsetter huslige gjøremål til lille vennen har lagt seg, og tidvis uansvarlig kliner til med nudler eller tomatsuppe til middag. På den måten kan vi heller tilbringe tid sammen. Om det er å gå ut å leke i parken, eller sitte inne i det bittelille ikea-teltet og leke ”hus” kan være det samme, så lenge vi har det gøy sammen.
fredag 16. april 2010
Til for å hjelpe
Først i en alder av 28 år har jeg pådratt meg hovne mandler og en herlig streptokokkinfeksjon i halsen. Som en deilig bi-effekt av dette kjører kroppen på med feber så det holder, noe som igjen resulterer i frysninger og gåsehud av dimensjoner, etterfulgt av svette og hetetokter i fast takt.
Sengtøy er gjennomvått, jeg blir klam og fryser og når jeg endelig får varmen i meg så er det ikke fordi det skal bli bedre, neida da skrues termostaten opp på fullt og så er vi igang igjen.
Sengtøy er gjennomvått, jeg blir klam og fryser og når jeg endelig får varmen i meg så er det ikke fordi det skal bli bedre, neida da skrues termostaten opp på fullt og så er vi igang igjen.
På ett vis så burde jeg ikke klage. Sjøl om jeg harker slim i regnbuens farger og snakker som om jeg har to overdimensjonerte (mandel)poteter i svelget, så er jeg jo ikke tett i nesa! Puster som bare det den, inn, ut, inn, ut.
Dessverre skal all luft passere i halsen og halsen er for de fleste kjent som siste skanse når det gjelder lufttilførsel - uten medisinsk hjelp - så da er tett i nesa kanskje ikke så ille allikevel...
Tett i nesen = puste med munnen.
Tett i nesen = puste med munnen.
Så når halsen snører seg igjen, hjelper det ikke samme hvor åpen og snørrfri nesen er –
og tett i halsen er ikke = puste med rumpa...
For vi har ingen nødventil i rumpa, som med nese og munn. Der går lufta bare en vei og det er ikke den livreddende veien for å si det sånn. Er halsen tett så er halsen tett og sånn er det med den saken. Og blir halsen tett nok, ja da dauer du, hvis ingen kommer og stapper en kulepenn uten innmat inn i pusterøret ditt i tide...
og tett i halsen er ikke = puste med rumpa...
For vi har ingen nødventil i rumpa, som med nese og munn. Der går lufta bare en vei og det er ikke den livreddende veien for å si det sånn. Er halsen tett så er halsen tett og sånn er det med den saken. Og blir halsen tett nok, ja da dauer du, hvis ingen kommer og stapper en kulepenn uten innmat inn i pusterøret ditt i tide...
Jeg hater å være syk, beklager – rettelse: JEG HATER Å VÆRE SYYYYYYK!!!! (ropes med overvekt av syt i tonefallet).
Omsider får jeg være hjemme og som alle andre har jeg tusen millioner ting jeg skulle ha gjort når jeg først har tomt hus og formiddag for meg selv, men neida.
Syk er jo = utslått. Og skulle jeg være så dum å sette på en maskin klær så ligger jeg jo som et slakt i timesvis etterpå, faktisk akkurat lenge nok til å samle krefter til klærne skal henges opp, ettefulgt av nye timer på sofaen. Og det er jo ikke sånn at det går noe BRA på TV før klokka 17.00... så i tillegg til å ikke ha krefter til å røre på seg så må jeg hvile blikket på en eller annen såpe (cæsar er fritatt her) som har gått lenger på TV enn jeg levd. En sort skjerm hadde vært like interessant, men jeg slår jo ikke av, for det er jo NOE som går og det kan jo være at det kommer noe gøy på en av de utallige kanalene jeg har takket ja til (takk til get for et tilbud jeg ikke kunne si nei til...).
Syk er jo = utslått. Og skulle jeg være så dum å sette på en maskin klær så ligger jeg jo som et slakt i timesvis etterpå, faktisk akkurat lenge nok til å samle krefter til klærne skal henges opp, ettefulgt av nye timer på sofaen. Og det er jo ikke sånn at det går noe BRA på TV før klokka 17.00... så i tillegg til å ikke ha krefter til å røre på seg så må jeg hvile blikket på en eller annen såpe (cæsar er fritatt her) som har gått lenger på TV enn jeg levd. En sort skjerm hadde vært like interessant, men jeg slår jo ikke av, for det er jo NOE som går og det kan jo være at det kommer noe gøy på en av de utallige kanalene jeg har takket ja til (takk til get for et tilbud jeg ikke kunne si nei til...).
Så istedet for å få gjort det jeg har lyst til så tvinger halsen min meg til å ligge på sofaen å se på rot, dårlig TV, plage alle facebook-vennene mine og sende sms’er i øst og vest i håp om kontakt med omverdenen.
Det er kjedelig å være syk.
Det topper seg når jeg får antibiotika mot beboerene i svelget, for selvfølgelig kommer det noen bivirkninger av den. Kvalme og svimmelhet plasserer meg nok en gang stødig i sofaen.
Jeg setter på TV og tenker at medisinen er her for å hjelpe meg, medisinen er til for å hjelpe, til for å hjelpe, til for å hjelpe. Det hjelper å tenke.
Til tross for liten matlyst, melder det seg et behov for å spise sånn i tre-fire tiden og jeg snurrer ihop noen egg og litt pølse med ketchup i håp om at det skal gjøre store utslag for kropp og sjel. Til min store forbauselse oppdager jeg nok en fordel med mine nye venner – streptokokkene – de gjør underverker for formene! Jeg har knapt matlyst og det jeg har lyst til å spise vil såvidt passere ned svelget, så her får jeg jo noe på kjøpet. Hvem sier at jeg klager?
Jeg har det jo strålende, åpen og fin nesegang, får slappe av på sofaen samtidig som jeg blir slankere, og jeg har fått medisin som er til for å hjelpe, til for å hjelpe, til for å hjelpe.
søndag 28. mars 2010
Utfordringer
Tidlig sommer 2009 tok jeg det tøffeste valget jeg noensinne har måttet ta. Etter å ha følt meg så liten og alene i lang, lang tid besluttet jeg å flytte i fra samboeren min. På det tidspunktet var vårt forhold på det niende året, samboerskapet ca tre og et halvt år, vår nydelige lille datter to og et halvt år.
Jeg unner ingen den følelsen en sitter igjen med når en slik beslutning er tatt. Innerst inne var jeg lettet. Lettet over å ha omsider turt å ta steget ut, for gjett om det var skummelt. Men det var innerst inne. Oppå der igjen lå det tykke lag med skyldfølelse, dårlig samvittighet og ikke minst tanken om ”har jeg gjort det rette”. Jeg hadde klart å tenke på meg selv og mitt eget beste, men jeg hadde ødelagt en familie, ene og alene hadde jeg knust både min samboers og min egen forespeiling om det perfekte familiebildet. Jeg ødela rått og brutalt en trygg hverdag for vår datter som plutselig fikk to hjem å forholde seg til. Vår deilige, snille datter som ikke har gjort noe som helst galt. I hvertfall ikke for å fortjene noe sånt. Men jeg ødela det. Ødela det fordi jeg ikke klarte leve et greit nok liv... Et liv uten særlig kjærlighet og respekt, men med tvil, stadig nye rykter og et mer og mer knust hjerte.
Etter måneder og nesten år hvor jeg følte jeg klamret meg til halmstrå som bare knakk i vinden, ga jeg opp. Jeg var tom, følelsesløs, bitter, kynisk og dritt lei av å leve et skuespill. Et tilsynelatende perfekt ytre, men et tomt indre.
På den annen side; Skulle jeg sovet på loftet i 16år (for barnets skyld) før jeg i en alder av 44 kunne begynne å tenke på meg selv?
Kombinasjonen av dårlig samvittighet og lettelse var grusom, på toppen av det hele så følte jeg at alle andre hadde medfølelsen sin rettet mot samboeren min og at jeg var et så forferdelig menneske som kunne gjøre noe sånt mot noen som han. For han er jo helt topp! Snill, grei, omtenksom, medfølende og så videre.
Takket vært gode, trofaste venner som støttet meg og kunne se, for meg, at valget mitt var riktig klarte jeg den vanskelige perioden.
Jeg skylder dere så masse.
Tusen, tusen takk for at dere var der, støttet meg, og hjalp meg når det sto på som verst. At en tur på cafe eller kino skulle bety så mye i en sånn situasjon hadde jeg aldri trodd. Dere fikk meg til å føle meg levende igjen, dere bygget opp selvtilliten min. Og ikke minst dere kom å klatta litt maling på veggene, tapetserte litt og la parkett sammen med meg i leiligheten som skulle bli mitt nye liv. Dere fikk meg til å føle at jeg hadde en verdi for dere, noe jeg i dag er utrolig takknemlig for.
Livet går faktisk videre.
Jeg har fått meg kjæreste. Han er – for meg – et fantastisk menneske som jeg ikke vil være foruten. Han gir meg masser av energi og selvtillit og det har vært så utrolig deilig å kunne sveve på forelskelsens bekymringsløse rosa skyer den siste tiden.
Men jeg har oppdaget at når man passerer en viss alder i livet så har de fleste produsert ett barn eller flere, i dette tilfellet to gutter.
Avsporing - I stillingsbeskrivelsen min på jobb står det ”selger”, noe som innebærer at jeg daglig møter nye mennesker, bygger relasjoner og en tillit som skal være betydelig nok til at kunden handler hos min bedrift og ikke konkurrenten.
Det handler om å være seg selv, uredd og trives blant andre mennesker, kjente som ukjente.
Å møte nye mennesker er ikke skummelt, mange synes det, men jeg har innsett at jo flere mennesker jeg møter gjennom livet, desto mer kan jeg lære. For gjett om vi er forskjellige, og desto flere forskjellige mennesker vi omgås, jo mer variert og utviklet vil min egen evne til å omgås mennesker bli.
Personlig synes jeg ikke jobben min er særlig skremmende, men utfordrende, spennende og det å oppnå suksess i jobben er utrolig motiverende for min videre innsats som selger.
Samlivsbrudd og utfordrende jobb til tross så har jeg kommet til at først i dag har jeg gjort noe av det skumleste i hele mitt liv...
Jeg har i dag, etter over et halvt års besvissthet om at de eksisterer, møtt to små, men to utrolig viktige mennesker i min kjæres liv.
De er fem og åtte år og har selv opplevd at mamma og pappa går hver til sitt, og her skulle liksom jeg komme dinglende inn i livene deres uten at de har bedt om det. Hva som helst kunne komme til å skje og jeg har lenge prøvd å forberede meg til denne dagen, høyst klar over at det ikke er noe man kan forberede seg til. Det eneste jeg kunne gjøre var å være meg selv.
Vi hadde en fantastisk dag. <3
Jeg unner ingen den følelsen en sitter igjen med når en slik beslutning er tatt. Innerst inne var jeg lettet. Lettet over å ha omsider turt å ta steget ut, for gjett om det var skummelt. Men det var innerst inne. Oppå der igjen lå det tykke lag med skyldfølelse, dårlig samvittighet og ikke minst tanken om ”har jeg gjort det rette”. Jeg hadde klart å tenke på meg selv og mitt eget beste, men jeg hadde ødelagt en familie, ene og alene hadde jeg knust både min samboers og min egen forespeiling om det perfekte familiebildet. Jeg ødela rått og brutalt en trygg hverdag for vår datter som plutselig fikk to hjem å forholde seg til. Vår deilige, snille datter som ikke har gjort noe som helst galt. I hvertfall ikke for å fortjene noe sånt. Men jeg ødela det. Ødela det fordi jeg ikke klarte leve et greit nok liv... Et liv uten særlig kjærlighet og respekt, men med tvil, stadig nye rykter og et mer og mer knust hjerte.
Etter måneder og nesten år hvor jeg følte jeg klamret meg til halmstrå som bare knakk i vinden, ga jeg opp. Jeg var tom, følelsesløs, bitter, kynisk og dritt lei av å leve et skuespill. Et tilsynelatende perfekt ytre, men et tomt indre.
På den annen side; Skulle jeg sovet på loftet i 16år (for barnets skyld) før jeg i en alder av 44 kunne begynne å tenke på meg selv?
Kombinasjonen av dårlig samvittighet og lettelse var grusom, på toppen av det hele så følte jeg at alle andre hadde medfølelsen sin rettet mot samboeren min og at jeg var et så forferdelig menneske som kunne gjøre noe sånt mot noen som han. For han er jo helt topp! Snill, grei, omtenksom, medfølende og så videre.
Takket vært gode, trofaste venner som støttet meg og kunne se, for meg, at valget mitt var riktig klarte jeg den vanskelige perioden.
Jeg skylder dere så masse.
Tusen, tusen takk for at dere var der, støttet meg, og hjalp meg når det sto på som verst. At en tur på cafe eller kino skulle bety så mye i en sånn situasjon hadde jeg aldri trodd. Dere fikk meg til å føle meg levende igjen, dere bygget opp selvtilliten min. Og ikke minst dere kom å klatta litt maling på veggene, tapetserte litt og la parkett sammen med meg i leiligheten som skulle bli mitt nye liv. Dere fikk meg til å føle at jeg hadde en verdi for dere, noe jeg i dag er utrolig takknemlig for.
Livet går faktisk videre.
Jeg har fått meg kjæreste. Han er – for meg – et fantastisk menneske som jeg ikke vil være foruten. Han gir meg masser av energi og selvtillit og det har vært så utrolig deilig å kunne sveve på forelskelsens bekymringsløse rosa skyer den siste tiden.
Men jeg har oppdaget at når man passerer en viss alder i livet så har de fleste produsert ett barn eller flere, i dette tilfellet to gutter.
Avsporing - I stillingsbeskrivelsen min på jobb står det ”selger”, noe som innebærer at jeg daglig møter nye mennesker, bygger relasjoner og en tillit som skal være betydelig nok til at kunden handler hos min bedrift og ikke konkurrenten.
Det handler om å være seg selv, uredd og trives blant andre mennesker, kjente som ukjente.
Å møte nye mennesker er ikke skummelt, mange synes det, men jeg har innsett at jo flere mennesker jeg møter gjennom livet, desto mer kan jeg lære. For gjett om vi er forskjellige, og desto flere forskjellige mennesker vi omgås, jo mer variert og utviklet vil min egen evne til å omgås mennesker bli.
Personlig synes jeg ikke jobben min er særlig skremmende, men utfordrende, spennende og det å oppnå suksess i jobben er utrolig motiverende for min videre innsats som selger.
Samlivsbrudd og utfordrende jobb til tross så har jeg kommet til at først i dag har jeg gjort noe av det skumleste i hele mitt liv...
Jeg har i dag, etter over et halvt års besvissthet om at de eksisterer, møtt to små, men to utrolig viktige mennesker i min kjæres liv.
De er fem og åtte år og har selv opplevd at mamma og pappa går hver til sitt, og her skulle liksom jeg komme dinglende inn i livene deres uten at de har bedt om det. Hva som helst kunne komme til å skje og jeg har lenge prøvd å forberede meg til denne dagen, høyst klar over at det ikke er noe man kan forberede seg til. Det eneste jeg kunne gjøre var å være meg selv.
Vi hadde en fantastisk dag. <3
Abonner på:
Innlegg (Atom)
