Jeg gleder meg!

Våren er min favoritt-tid på året.



Omsider etter mørke, kalde og våte dager titter sola frem og varmer kroppene våre.
Trær og gress blir grønt igjen, fuglene synger, de første blomstene møter oss i veikanten. For meg er våren den beste tiden av alle.

Det lukter spesielt godt ute på denne tiden, kaldt og rått, men med et drypp av varm, søt og fuktig luft som frister meg og lurer meg uten for husets fire vegger.
Det er godt å være ute nå, kjenne at man lever til tross for lange måneder med regn, snø og vind. For ikke å snakke om mørket som er en del av hverdagen på denne tiden.

Nydelige små gule hestehov lyser imot meg og jeg blir like forundret hvert år jeg ser dem. Tenk at en så liten beskjeden blomst kan karre seg vei gjennom grus og alsfalt bare for å se dagslys. Tenk at noe så smått kan være så kraftig.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde ikke hatt nubbekjangs om jeg lå under ett saftig lag av kommunens beste, men allikevel budsjettbevisste asfalt. Aldri i livet om jeg hadde klart å klore meg vei, jeg kjenner allerede, bare ved tanken, hvordan fingertuppene svir .

Men så skal man- ifølge god amerikansk film- aldri si aldri. Så hvem vet? Gang på gang ser man ett enkelt menneske redde hele kloden- les USA- fra total undergang bare ved hjelp av en tannpirker, rå muskelkraft og en god dose tro på at "dette ordner jeg!".



Altså, våren.

Som frister meg utendørs, lurer meg til å kaste jakka, og som lirker fram et smil om munnen min. Når våren kommer for fullt skjer det alltid så mye. Vi våkner ut av en dvale og setter igang med både det ene og det andre prosjektet. Vi drar på småturer, besøker naboen på impuls (!), møter mennesker vi kanskje ikke har sett på lenge og i tillegg kommer det masse fridager innimellom, også kalt helligdager. :)


Vi sitter ute og koser oss til langt på kveld, selv om vi skal på jobb dagen etter.

Livet er bare bra nå.

Bare masse, deilig kos i vente.



Og jeg gleder meg.

Noen dager er noe dritt...

Alt går deg imot og du kjenner at lysten til å gi opp kommer faretruende nær realitet, men så plutselig skjer det noe som kan lyse opp en svart natt.

Det skal ikke mye til for å gjøre meg glad.
Jeg trenger ikke masse blomster og gaver og dill og dall for at jeg skal føle meg bedre. Det som hjelper er de små tingene.
De små uviktige tingene som vi glemmer så altfor ofte.

Noen ganger vet ikke de rundt deg at du ikke har det så bra og da skal det ikke rare kommentaren til før dagen går i grus.

Ofte merker man at noen har en dårlig dag og av en eller annen grunn velger vi å trekke oss unna. Vi vet ikke hvordan vi skal oppføre oss eller hva vi skal si, så istedetfor å spørre hva som er galt går vi på tå-hev rundt dem hele dagen og oppfører oss som idioter.

Jeg hadde en slik dag for noen uker siden, livet gikk meg skikkelig imot. Jeg var deppa og nedfor, alt gikk galt den dagen, jeg følte meg skikkelig mislykka og jeg jobba hardt for å skjule det for kollegene mine.
Om det var tilfeldig eller ei, vet jeg ikke, men så uten videre kommer sjefen travel forbi kontoret og slipper ett ark ned på pulten min. Jeg kikker opp fra selvmedlidenheten min og ser at det er en Tommy & Tigeren tegneserie. Jeg leser den og smiler for meg selv.
Det var akkurat det jeg trengte den dagen, om sjefen min visste hva han gjorde vet jeg ikke, men at jeg satte pris på det var ikke vanskelig å se.
Jeg smilte fra øre til øre resten av dagen og gikk stolt rundt -som et lite barn- og viste fram tegneseriestripa jeg hadde fått.
At en så liten oppmerksomhet kunne gjøre så mye.

Lurer du på hvorfor jeg ble så glad?

http://folk.uio.no/gorilto/tommytigern.gif

Var det en mann som fant opp hjulet?

Menn.

Liker biler...
Og damer...

Damer.

Liker menn...
Og en hel masse saker og ting menn ikke bryr seg om i det hele tatt.
Lista er lang, veldig lang.

Selvfølgelig liker menn andre ting også, men når vi damer skal oppsummere så er det ofte de to vi tenker på først og så blir det med det, for da vil vi prate litt om oss selv igjen.
I år 2000 var jeg russ og uvitende om bil. Jeg hadde ikke sertifikat og kunne knapt navngi ett eneste bilmerke, bortsett fra golf, fordi alle på min alder kjørte det.

Så møtte jeg en mann.
En mann hvis hverdag besto av å tenke, sove og drømme om bil.
Plutselig visste jeg hvem Michael Schumaker var (har aldri lært hvordan det skrives), Jeg forsto hva Petter Solberg snakka om (til tider uklart; but, but...), jeg stylet min egen bil på ps2'en, og kunne forskjell på sedan og stasjonsvogn (!).
Jeg vet hva det vil si å rubbe før du polerer og jeg vet også at man finner utrolig mange riper når man vasker bilen for hånd.

Når jeg var sammen med venninner merket jeg at jeg plutselig kunne utrolig mye om bil, til jente å være...
Ja, jeg er fullt ut klar over at hver enkelt mann som leser dette, rister sakte på hodet og ler godt fordi jeg er så naiv og tror at jeg faktisk har noe å slå i bordet med.
Dumme, dumme ku.

Men faktum er at det er relativt vanskelig å føre en samtale med en mann, uten at emnet bil dukker opp i en eller annen sammenheng. Stort sett er man faktisk ikke særlig langt uti samtalen før "det" skjer. Litt sånn som vi damer smyger inn hva vi ønsker oss til bursdager og jul i- dagligdagse samtaler- triller det i stillhet gjerne inn et lite oppussingsobjekt, kanskje en racerbil eller hva med ett sett nye felger?

Jeg liker sånt, det fascinerer meg.
Så for at ingen blir fornærmet; menn liker også fotball og båt.

Aller mest tror jeg de liker oss damer. (De fleste i alle fall).

Virkelighetsflukt

Jeg drømmer en del.

Om jeg drømmer mer enn andre vet jeg ikke, men at det til tider er ganske heftig tankevirksomhet på gang skal jeg si meg enig i.
En sang på radioen, TV-reklame, kikker ut vinduet, det kan være så enkelt som at jeg henger opp klesvasken. Dagdrømmene kommer snikende når som helst, lurer seg inn i hodet mitt og tar meg bort fra det jeg holder på med.
Når jeg har skrevet disse linjene her har jeg allerede vært "på en annen planet" noen ganger. Ikke den dypeste konsentrasjonen vil du kanskje si?
Jeg benekter det ikke.

Jeg har ikke noe behov for å løse verdensproblemer, eller komme på forsiden av landets aviser.
Drømmene baserer seg i hovedsak på det som skjer i hverdagen, eller det som jeg skulle ønske hendte akkurat meg.

Det verste jeg vet, er når jeg etter en diskusjon kommer på en bråte med UTROLIG gode argumenter for å støtte min egen sak! Dette kan irritere meg i dagesvis og jeg strever skikkelig med å ikke kaste meg over den jeg diskuterte med for å prakke på han/henne mine nyfunne argumenter - som selvfølgelig ville parkert vedkommende hinsides all forventning.

Det samme gjelder for jobbintervjuer. Hvem har vel ikke sittet med drømmejobben rett foran nesa og ønsket å si de rette tingene til rett tid, men i stedet kommer det svada av uante dimensjoner og jobben seiler sakte, men sikkert ut i horisonten. Da er det noen ganger et lite plaster på såret å kunne gå tilbake til situasjonen og rette opp alt det som ble feil. Du får kanskje ikke jobben, men stoltheten bygger seg gradvis opp igjen og du går på neste intervju med hodet hevet.

Mange ganger er det bra å drømme, det er en flukt fra virkeligheten til ett sted man selv bestemmer utfallet. Og har man det ikke så godt i livet så kan det være deilig å komme seg bort til ett sted der fordommer og ytringsfriet er under ditt eget regime.
Som barn leker man og får utløp for følelser og inntrykk på den måten.
Hvis en voksen mann setter seg på gulvet og kjører lekebiler, mens han veksler mellom å prate og synge for seg selv- kun avbrutt av intense fly og bilimitasjoner- hadde noen til slutt tilkalt lege.
Så da drømmer vi istedet, dagdrømmer oss bort i klisjè på klisjè.

Men herregud så deilig det er.

Forandring fryder

Stort sett hele livet har jeg vært ganske så alminnelig, til tider kjedelig og uinteressant, og ikke kunne jeg aldri helt fatte hvorfor ikke nettopp jeg fikk mer oppmerksomhet enn det jeg gjorde.

Som barn var jeg utrolig sjenert.
Vi snakker faktisk om et nivå som de fleste aldri kommer til når det gjelder å være sjenert. Jeg lot folk snike foran meg i køer, turte ikke si ifra hvis bussen ikke stoppet der den skulle (herregud så flaut...), rakte knapt opp hånda i skoletimene, selv om jeg var hundre prosent sikker på svaret. Det kunne jo være en ørliten mulighet for at jeg hadde misforstått spørsmålet... Og Gud forby om noen begynte å prate om noe jeg ikke visste hva var...

Så ble jeg noenlunne voksen. Passerte ihvertfall 20 og da gikk sjenertheten over i å være dumsnill. Samme hva jeg ble bedt om så sa jeg ja til det.
Jeg ville jo bare hjelpe...

Det å være sjenert er ikke bra, dumsnill er enda verre... Nå er jeg to år ifra 30 og har sluttet å være sjenert. Jeg er fortsatt dumsnill, men nå velger jeg mye det jeg vil være snill med, til tross for at det kanskje virker dumt for andre.

Tro gjerne at jeg er dum, det gir meg bare en fordel.

Hva skjedde? Jo, jeg opplevde mange resultater av dumsnillheten min og de var ikke i positiv retning, men det som nok var den viktigste endringen i livet mitt, var at jeg ble mor.

Første januar 2007 fødte jeg en nydelig datter- selvfølgelig- og verden som jeg kjente den sluttet å opphøre.
INGEN andre var så viktige lenger, ALLE problemer var bittesmå, for det største i verden lå i armene mine og kikket opp på meg.

Sjenerte, dumsnille meg...

Et lite menneske på tre og en halv kilo, som stolte på meg, som jeg skulle beskytte og ta vare på, som jeg skulle støtte, som jeg skulle sørge for at fikk det bra.

Kan ikke være sjenert da vettu. Ikke dumsnill heller.

I dag er det få som karakteriserer meg som sjenert, et snev av dumsnill, ja, men det er bare en liten del av meg. Jeg er utadvendt, snakker lett med mennesker og er veldig glad i meg selv.

Konklusjonen er som følger; hvis du virkelig ønsker å være blant de menneskene som skiller seg mest ut her i verden, så må du også jobbe for det. Nytter ikke å sitte på rumpa og vente på at det kommer noen hjem til deg og drar deg ut i verden.
NEI! Du må gjøre det sjæl!

Jeg jobbet med meg selv, hardt og lenge. Den dag i dag får jeg tilbakefall som sier at jeg ikke duger, men nå skyver jeg det til side og tenker som så at hvis ikke jeg har troa på meg selv, hvem skal da ha det?

Det kommer ingenting inn i en lukket hånd.