Unna vei, her kommer jeg!

"Hei! Har du sykla til jobb i dag? Ville ikke bilen starte eller?"

Smilet fra en av mine kolleger møter meg i døra idet jeg er på vei inn til kontoret. Jeg strever intenst med å holde meg oppreist og samtidig puste normalt i håp om at det eneste som røper at jeg sykla til jobb er joggebukse og fleecejakke.
Faktum er jo at jeg er så lite trent og i så dårlig form at blodomløpet jobber på spreng for å frakte nok oksygen rundt i den stakkars, slitne kroppen min. Resultatet er et rødsprengt ansikt og en svett panne. Jeg kjenner hvordan det dunker i beina som knapt orker holde meg oppe og det eneste som gjør at jeg fortsatt står oppreist er at jeg prøver å gi min kollega et inntrykk av at jeg i det minste har krefter til nettopp det.

"Nei, det var så deilig vær at jeg bare måtte ta sykkelen i dag." Svarer jeg eplekjekt og smiler så overbevisende som jeg bare kan, samtidig er jeg litt småfornærma for den kommentaren om bilen.
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er over gjennomsnittet glad i A6'en min, og antydninger om at den ikke virker som den skal faller ikke alltid i god jord.
Faktum er at det var strålende vær å sykle i den dagen. Vinden kom fra nord så jeg hadde medvind, batteriene i mp3 spilleren var nye og sola skinte. Dessuten er det så utrolig befriende å sykle til jobb kontra det å kjøre. Når jeg kjører i kø til jobb, bruker jeg ca 20 minutter. Når jeg sykler til jobb, bruker jeg ca 20 minutter.

Strålende!

Kjøre bil gjør meg ingenting. Jeg kan kjøre milesvis alene eller sammen med andre uten at det plager meg på noen som helst måte, så lenge jeg får tisse når jeg må og ingen røyker i bilen.

Men så er det noe som heter andre billister, hensyn, forståelse, regler og så videre og så videre.

Alle har hørt uttrykket "mann med hatt" eller "søndagskjører". Det finnes mange andre fine kallenavn for denne sjåførgruppen, men det skal ikke jeg gå nærmere inn på nå, derimot vil jeg gjerne dele noen observasjoner jeg gjør ute på veien.

Vi har med tiden fått flere restriksjoner på bil for å ta mest mulig hensyn til miljøet. I den sammenheng har vi blitt introdusert for "småbilen". Jeg tenker ikke på buddy eller think, som er elektriske biler, for de har vi minimalt av her i Haugesund. Jeg heller mere mot navn som Yaris, Polo, Ka (?) og for ikke å glemme Micra...
Supersmå biler som koster "lite" og er billige i drift. Dette er sikkert helt supre biler, men det kan virke som om enten produsenten har lagt inn en fartssperre som alltid ligger 10km/t under fartsgrensa eller så selges disse bilene kun til personer med svake høyrebein.

Det er jo strengt tatt ikke til å skyve under en stol at majoriteten av småbileierene for lengst har passert 60 års alderen.
En aldersgruppe som stort sett har veldig god tid og til tider bytter klutch oftere enn de fyller drivstoff, uten at dette er noe større tema.
Dette er mennesker vi skal respektere i hverdagen, de er eldre enn mange, har opplevd mye og mange er kloke mennesker.

Helt til de skal ut å kjøre.

Jeg har selv sittet i baksetet og hørt min far si ting som "Eg skjønne ikkje koffår de har det så jysla travelt" eller "ja, nå ska de tøffa seg igjen dessa ungdommane...." eller "Jah, de lere tidsnok å ta de me ro." Nå må jeg si at min far er 66 år, men til hans forsvar så kjører han mercedes.
Det jeg ikke skjønner er hvorfor vi ikke bare kan holde den farten som står på det skiltet med rød ring rundt, når det er en del bil på veiene? Hvorfor er det alltid en eller annen i front som på død og liv skal roe oss andre billister!

Ikke kjør i 60 når det står 70 på skiltet fordi du mener det er tryggest, kjør i det minste til siden og slipp forbi den rekka med biler som ligger bak deg. De er jo bare til irritasjon allikevel, da de ligger så oppi hekken på bilen din i håp om at du skal ta hintet om høyere fartsgrense. Så slipp oss fartsgalne tullinger forbi, så kan vi holde fartsgrensa og du kan slappe av på livets landevei. Husk at; selv om du tenker at du gjør en god gjerning ved å senke farten til alle andre og gjør veiene tryggere, så gjør du egentlig motsatt. Sjåførene bak deg blir irriterte.

Irriterte, sure og stressa billister er det farligste vi har på veien.

Den siste sjåførgruppen du ønsker å erte på deg er de som kjører tungtransport.
Det er opp gjennom årene produsert et flertall filmer om de som erter på seg en trailersjåfør og ender opp som terrormål en stille natt i ørkenen. Det pleier ikke ende særlig godt for noen så la oss ta lærdom av dette.

Jeg har selv kastet meg ut i et veikryss fordi jeg ikke liker å ligge bak disse store bilene. De lukter ofte vondt, sikten er dårlig, de kjører utrolig treigt i oppoverbakkene og de skal som regel minst like langt som deg selv.

Det har gått bra så langt.

Det finnes ikke mange ord som kan beskrive den følelsen du får når du er freidig i trafikken og kaster deg ut i veikrysset foran en svær semitrailer, samtidig som du feilgirer og bilen detter ned i fart i stedet for å skyte avgårde som ei kule.
I samme sekund som du hører motoren skrike i fortvilelse fordi turtallet hiver seg opp på 4-5000 omdreininger, ser du de velkjente, speilvendte bokstavene- de som du vet staver SCANIA- vokse imot deg i bakspeilet og du vet at hvis ikke bilen går i giret nå så er du forsidestoff i lokalavisa i morgen.
Er du ekstra heldig, så tuter sjåføren på deg med det voksne trailer-hornet sitt, sånn bare for å skremme deg litt. Så om adrenalinnivået ikke har nådd toppen ennå, så gjør nok det susen tenker jeg.
Så kan du jo bare drømme om at du ikke kommer til å møte sjåføren igjen på ferga...



Kjør forsiktig da vennen, husk at noen er glad i deg.