Kvalitetstid

Lenge siden det har kommet noe her nå, og jeg ser jo tydelig tendensen til at hele bloggingen avtar.

Jeg er ikke lei av å skrive her, jeg har bare rett og slett ikke hatt tid, eller rettere sagt; jeg har ikke tatt meg tid.

For jeg har jo masser av det.

Tid altså.

Massevis...

Må bare bruke den rett!

Jeg er ikke så flink til det.

Stort sett hver gang jeg har satt meg et mål om å få noe unnagjort på kveldstid, oppdager jeg noe annet som også fortjener litt av oppmerksomheten min. Jeg skal vanne blomster – ender opp med å vaske klær, skal trene – rydder hjemme, blogge – sitte på facebook eller lese nyheter.

Men... hva er egentlig det rette å bruke tiden på?

Før jeg fikk datteren min, syntes jeg det var kjemperiktig å bruke masser av tid på jobben min, tjene masse penger og bruke masse penger. Så ble jeg gravid og da gikk hvert ledige sekund med til å lese om svangerskap, svangerskap og svangerskap. Jeg kunne MASSE om svangerskap, åh herregud så masse jeg kunne om svangerskap 

– Ja, jeg ble relativt tidlig sykemeldt, noe som medførte masse ekstra ledig tid.

Jeg kunne ikke en dritt om det å føde 

- skulle ønske jeg hadde lest mer om det.

Så ble det ei nydelig lita datter som kom til verden og da fikk jeg permisjonstid. Masse uker til disposisjon for bare meg og gullet. Masser av tid til å lese om vekstkurver og utvikling, ernæring og oppdragelse.

Kunne masse om det også jeg.

Resten av tiden gikk til å møte likesinnede eller gå på shopping – barneklær for det meste.

Så var permisjonstiden også over og det ble arbeidstid, barnehagetid, middagstid, kosetid, badetid, leggetid.

Det plager meg at jeg ikke har nok tid sammen med datteren min fordi jeg jobber.

Jobb er viktig, jobb = penger = mat og klær og tak over hodet. = Mindre tid sammen med barna.

For det er jo faktisk sånn at størstedelen av barna i dag tilbringer 7,5 timer i barnehagen daglig og da er det ikke mange timene igjen på ettermiddagen for foreldrene.

Mitt eget eksempel er slik:

Jeg begynner på jobb 0800, da må lille vennen leveres 07.30. Jeg jobber til 1600, som igjen fører til at hun hentes 1615/1630 alt etter trafikkforhold. Vi er stort sett hjemme til 1630, og da skal det jo selvfølgelig lages en variert, næringsrik middag med uante friske ingredienser, noe som igjen tar tid. Så skal middagen inntas – og sann mine ord, en treåring vet å ta måltidene med ro. Er vi heldige så er vi ferdig med å spise til barne-tv begynner, det varer en halv time, noe som bringer oss til klokka 1830. Da har vi en halv time igjen før gullet skal legges og synges for. I den halve timen skal også tannpuss og annet kveldsstell få plass, gjerne et bad eller en dusj, og kanskje en eller annen form for kveldsmat, sjøl om vi nettopp har spist middag.

Yogurt er fint å ha i hus.

Med andre ord: Vi er hjemme 1630, leggetid er ca 1900. Dvs vi har ca 2,5 timer på hjemmebane til rådighet.

Jeg tenker mye på at barn er fantastisk tilpasningsdyktige, de tilbringer lange dager sammen med voksne som har daglig omsorg for dem, gir dem mat, steller dem, legger dem, leker med dem og som blir ufattelig glade i våre barn. Og allikevel er det vi som er foreldre som er det viktigste i livene deres. Det er oss de kommer til når de trenger omsorg og kos, vi er førsteprioritet, til tross for at vi knapt er sammen med dem i hverdagen.

For en fantastisk tillitserklæring det er.

Resultatet for min del er at jeg utsetter huslige gjøremål til lille vennen har lagt seg, og tidvis uansvarlig kliner til med  nudler eller tomatsuppe til middag. På den måten kan vi heller tilbringe tid sammen. Om det er å gå ut å leke i parken, eller sitte inne i det bittelille ikea-teltet og leke ”hus” kan være det samme, så lenge vi har det gøy sammen.

Alt i alt så er kvalitetstid ikke lengden tid man tilbringer sammen, men hva man bruker tiden til.

Til for å hjelpe

Først i en alder av 28 år har jeg pådratt meg hovne mandler og en herlig streptokokkinfeksjon i halsen. Som en deilig bi-effekt av dette kjører kroppen på med feber så det holder, noe som igjen resulterer i frysninger og gåsehud av dimensjoner, etterfulgt av svette og hetetokter i fast takt. 
Sengtøy er gjennomvått, jeg blir klam og fryser og når jeg endelig får varmen i meg så er det ikke fordi det skal bli bedre, neida da skrues termostaten opp på fullt og så er vi igang igjen.

På ett vis så burde jeg ikke klage. Sjøl om jeg harker slim i regnbuens farger og snakker som om jeg har to overdimensjonerte (mandel)poteter i svelget, så er jeg jo ikke tett i nesa! Puster som bare det den, inn, ut, inn, ut.

Dessverre skal all luft passere i halsen og halsen er for de fleste kjent som siste skanse når det gjelder lufttilførsel - uten medisinsk hjelp - så da er tett i nesa kanskje ikke så ille allikevel...
Tett i nesen = puste med munnen.

Så når halsen snører seg igjen, hjelper det ikke samme hvor åpen og snørrfri nesen er – 
og tett i halsen er ikke = puste med rumpa... 
For vi har ingen nødventil i rumpa, som med nese og munn. Der går lufta bare en vei og det er ikke den livreddende veien for å si det sånn. Er halsen tett så er halsen tett og sånn er det med den saken. Og blir halsen tett nok, ja da dauer du, hvis ingen kommer og stapper en kulepenn uten innmat inn i pusterøret ditt i tide...

Jeg hater å være syk, beklager – rettelse: JEG HATER Å VÆRE SYYYYYYK!!!! (ropes med overvekt av syt i tonefallet).

Omsider får jeg være hjemme og som alle andre har jeg tusen millioner ting jeg skulle ha gjort når jeg først har tomt hus og formiddag for meg selv, men neida. 
Syk er jo = utslått. Og skulle jeg være så dum å sette på en maskin klær så ligger jeg jo som et slakt i timesvis etterpå, faktisk akkurat lenge nok til å samle krefter til klærne skal henges opp, ettefulgt av nye timer på sofaen. Og det er jo ikke sånn at det går noe BRA på TV før klokka 17.00... så i tillegg til å ikke ha krefter til å røre på seg så må jeg hvile blikket på en eller annen såpe (cæsar er fritatt her) som har gått lenger på TV enn jeg levd. En sort skjerm hadde vært like interessant, men jeg slår jo ikke av, for det er jo NOE som går og det kan jo være at det kommer noe gøy på en av de utallige kanalene jeg har takket ja til (takk til get for et tilbud jeg ikke kunne si nei til...).

Så istedet for å få gjort det jeg har lyst til så tvinger halsen min meg til å ligge på sofaen å se på rot, dårlig TV, plage alle facebook-vennene mine og sende sms’er i øst og vest i håp om kontakt med omverdenen.

Det er kjedelig å være syk.

Det topper seg når jeg får antibiotika mot beboerene i svelget, for selvfølgelig kommer det noen bivirkninger av den. Kvalme og svimmelhet plasserer meg nok en gang stødig i sofaen.

Jeg setter på TV og tenker at medisinen er her for å hjelpe meg, medisinen er til for å hjelpe, til for å hjelpe, til for å hjelpe. Det hjelper å tenke.

Til tross for liten matlyst, melder det seg et behov for å spise sånn i tre-fire tiden og jeg snurrer ihop noen egg og litt pølse med ketchup i håp om at det skal gjøre store utslag for kropp og sjel. Til min store forbauselse oppdager jeg nok en fordel med mine nye venner – streptokokkene – de gjør underverker for formene! Jeg har knapt matlyst og det jeg har lyst til å spise vil såvidt passere ned svelget, så her får jeg jo noe på kjøpet. Hvem sier at jeg klager?

Jeg har det jo strålende, åpen og fin nesegang, får slappe av på sofaen samtidig som jeg blir slankere, og jeg har fått medisin som er til for å hjelpe, til for å hjelpe, til for å hjelpe.

Men jeg kjeder meg... og JEG HATER Å VÆRE SYYYYYYK!!!!!!

Utfordringer

Tidlig sommer 2009 tok jeg det tøffeste valget jeg noensinne har måttet ta. Etter å ha følt meg så liten og alene i lang, lang tid besluttet jeg å flytte i fra samboeren min. På det tidspunktet var vårt forhold på det niende året, samboerskapet ca tre og et halvt år, vår nydelige lille datter to og et halvt år.
Jeg unner ingen den følelsen en sitter igjen med når en slik beslutning er tatt. Innerst inne var jeg lettet. Lettet over å ha omsider turt å ta steget ut, for gjett om det var skummelt. Men det var innerst inne. Oppå der igjen lå det tykke lag med skyldfølelse, dårlig samvittighet og ikke minst tanken om ”har jeg gjort det rette”. Jeg hadde klart å tenke på meg selv og mitt eget beste, men jeg hadde ødelagt en familie, ene og alene hadde jeg knust både min samboers og min egen forespeiling om det perfekte familiebildet. Jeg ødela rått og brutalt en trygg hverdag for vår datter som plutselig fikk to hjem å forholde seg til. Vår deilige, snille datter som ikke har gjort noe som helst galt. I hvertfall ikke for å fortjene noe sånt. Men jeg ødela det. Ødela det fordi jeg ikke klarte leve et greit nok liv... Et liv uten særlig kjærlighet og respekt, men med tvil, stadig nye rykter og et mer og mer knust hjerte.
Etter måneder og nesten år hvor jeg følte jeg klamret meg til halmstrå som bare knakk i vinden, ga jeg opp. Jeg var tom, følelsesløs, bitter, kynisk og dritt lei av å leve et skuespill. Et tilsynelatende perfekt ytre, men et tomt indre.

På den annen side; Skulle jeg sovet på loftet i 16år (for barnets skyld) før jeg i en alder av 44 kunne begynne å tenke på meg selv?

Kombinasjonen av dårlig samvittighet og lettelse var grusom, på toppen av det hele så følte jeg at alle andre hadde medfølelsen sin rettet mot samboeren min og at jeg var et så forferdelig menneske som kunne gjøre noe sånt mot noen som han. For han er jo helt topp! Snill, grei, omtenksom, medfølende og så videre.

Takket vært gode, trofaste venner som støttet meg og kunne se, for meg, at valget mitt var riktig klarte jeg den vanskelige perioden.
Jeg skylder dere så masse.
Tusen, tusen takk for at dere var der, støttet meg, og hjalp meg når det sto på som verst. At en tur på cafe eller kino skulle bety så mye i en sånn situasjon hadde jeg aldri trodd. Dere fikk meg til å føle meg levende igjen, dere bygget opp selvtilliten min. Og ikke minst dere kom å klatta litt maling på veggene, tapetserte litt og la parkett sammen med meg i leiligheten som skulle bli mitt nye liv. Dere fikk meg til å føle at jeg hadde en verdi for dere, noe jeg i dag er utrolig takknemlig for.

Livet går faktisk videre.

Jeg har fått meg kjæreste. Han er – for meg – et fantastisk menneske som jeg ikke vil være foruten. Han gir meg masser av energi og selvtillit og det har vært så utrolig deilig å kunne sveve på forelskelsens bekymringsløse rosa skyer den siste tiden.
Men jeg har oppdaget at når man passerer en viss alder i livet så har de fleste produsert ett barn eller flere, i dette tilfellet to gutter.

Avsporing - I stillingsbeskrivelsen min på jobb står det ”selger”, noe som innebærer at jeg daglig møter nye mennesker, bygger relasjoner og en tillit som skal være betydelig nok til at kunden handler hos min bedrift og ikke konkurrenten.
Det handler om å være seg selv, uredd og trives blant andre mennesker, kjente som ukjente.
Å møte nye mennesker er ikke skummelt, mange synes det, men jeg har innsett at jo flere mennesker jeg møter gjennom livet, desto mer kan jeg lære. For gjett om vi er forskjellige, og desto flere forskjellige mennesker vi omgås, jo mer variert og utviklet vil min egen evne til å omgås mennesker bli.
Personlig synes jeg ikke jobben min er særlig skremmende, men utfordrende, spennende og det å oppnå suksess i jobben er utrolig motiverende for min videre innsats som selger.


Samlivsbrudd og utfordrende jobb til tross så har jeg kommet til at først i dag har jeg gjort noe av det skumleste i hele mitt liv...
Jeg har i dag, etter over et halvt års besvissthet om at de eksisterer, møtt to små, men to utrolig viktige mennesker i min kjæres liv.
De er fem og åtte år og har selv opplevd at mamma og pappa går hver til sitt, og her skulle liksom jeg komme dinglende inn i livene deres uten at de har bedt om det. Hva som helst kunne komme til å skje og jeg har lenge prøvd å forberede meg til denne dagen, høyst klar over at det ikke er noe man kan forberede seg til. Det eneste jeg kunne gjøre var å være meg selv.


Vi hadde en fantastisk dag. <3

Glemselens Hage

Det begynner å bli ganske seint på dag, ja det er faktisk nesten kveld og så, som lyn fra klar himmel skjer det!!
Det starter ofte som en liten murrende følelese, noe man ikke kan sette ord på der og da, men det murrer og dirrer i underbevisstheten allikevel. Du lar deg lettere distrahere vekk ifra det du holder på med, for mens du jobber med ditt er hjernen i høygir for å finne åresaken til denne uforståelige følelsen som ingen vet hva er...

Glemselens Hage kan til tider være et vakkert sted. Her hersker det fred og fordragelighet, det er stille, blå himmel og bekymringsløshet regjerer.
Et vakkert sted.
Mennesker som har hatt vonde opplevelser sender gjerne tankene en tur innom hit for å få et avbrekk i en vanskelig hverdag. Vi er bygget sånn. Det er kroppens naturlige måte å beskytte seg selv.

Eldre mennesker kan oppleve å befinne seg her store deler av tiden. Når dette skjer har den det gjelder stort sett fått stilt en diagnose som skaper forståelse og aksept i miljøet rundt. Små barn benytter seg aktivt av tilbudet- ofte ufrivillig for de yngste, for det skal ikke rare distraksjonen til før de søte små har dreid oppmerksomheten sin mot noen helt annet enn det de i utgangspunktet hadde fokus på.
Ofte til stor frustrasjon hos oss foreldre, som gjerne vil at poden skal klare å gjennomføre ett enkelt oppdrag uten å stoppe opp et utall ganger fordi noe annet spennende fanger oppmerksomheten.... Merk at "noe annet spennende" kan være så enkelt som at gardinen blåser i vinden, det tusler en pus forbi, eller det ligger en kjempefin legokloss på gulvet som mamma bare mååååå få se!
Det tar seg opp.
Etterhvert ser man at konsentrasjonen blir bedre og barna blir "pliktoppfyllende" som vi voksne liker å kalle det, men etterhvert som tenårene tiltar ser det ut til å være svært så selektivt hva som fortjener plass i tankevirksomheten. Uviktige ting som renhold, klesvask, plikter og lekser viker plass for viktigere ting som venner, personlig hygiene (heldigvis), kjærester og frykten for å ikke passe inn.

Tiden går og vi blir "voksne". (Ved hvilket alderstrinne dette skjer, er jeg ikke sikker på, men i følge nyhetene på TV så betegnes en som mann og kvinne etter fylte 18år, uten at jeg kan bekrefte eller si meg uenig i dette).

Lite er så irriterende som å tenke på noe og ikke vite hva det er man faktisk tenker på.

Glemselens Hage kan være et sted hvor ro og harmoni hersker, men pass deg! Under den vakre yten skjuler det seg en verden av desperasjon, anger og stress i uante dimensjoner. Ikke la deg lure av dens blendende vakkerhet (er det ett ord?), for før du aner det har den et grep om deg du vanskelig kommer ut av. Det som var bekymringsløst og stille, blir en demon uten like. Søvnløshet, angst og depresjon er bare noen av symptomene som kan framkomme etter et besøk hos et så tilsynelatende vakkert sted.

Moralen?




Skriv en huskelapp...