Kvalitetstid

Lenge siden det har kommet noe her nå, og jeg ser jo tydelig tendensen til at hele bloggingen avtar.

Jeg er ikke lei av å skrive her, jeg har bare rett og slett ikke hatt tid, eller rettere sagt; jeg har ikke tatt meg tid.

For jeg har jo masser av det.

Tid altså.

Massevis...

Må bare bruke den rett!

Jeg er ikke så flink til det.

Stort sett hver gang jeg har satt meg et mål om å få noe unnagjort på kveldstid, oppdager jeg noe annet som også fortjener litt av oppmerksomheten min. Jeg skal vanne blomster – ender opp med å vaske klær, skal trene – rydder hjemme, blogge – sitte på facebook eller lese nyheter.

Men... hva er egentlig det rette å bruke tiden på?

Før jeg fikk datteren min, syntes jeg det var kjemperiktig å bruke masser av tid på jobben min, tjene masse penger og bruke masse penger. Så ble jeg gravid og da gikk hvert ledige sekund med til å lese om svangerskap, svangerskap og svangerskap. Jeg kunne MASSE om svangerskap, åh herregud så masse jeg kunne om svangerskap 

– Ja, jeg ble relativt tidlig sykemeldt, noe som medførte masse ekstra ledig tid.

Jeg kunne ikke en dritt om det å føde 

- skulle ønske jeg hadde lest mer om det.

Så ble det ei nydelig lita datter som kom til verden og da fikk jeg permisjonstid. Masse uker til disposisjon for bare meg og gullet. Masser av tid til å lese om vekstkurver og utvikling, ernæring og oppdragelse.

Kunne masse om det også jeg.

Resten av tiden gikk til å møte likesinnede eller gå på shopping – barneklær for det meste.

Så var permisjonstiden også over og det ble arbeidstid, barnehagetid, middagstid, kosetid, badetid, leggetid.

Det plager meg at jeg ikke har nok tid sammen med datteren min fordi jeg jobber.

Jobb er viktig, jobb = penger = mat og klær og tak over hodet. = Mindre tid sammen med barna.

For det er jo faktisk sånn at størstedelen av barna i dag tilbringer 7,5 timer i barnehagen daglig og da er det ikke mange timene igjen på ettermiddagen for foreldrene.

Mitt eget eksempel er slik:

Jeg begynner på jobb 0800, da må lille vennen leveres 07.30. Jeg jobber til 1600, som igjen fører til at hun hentes 1615/1630 alt etter trafikkforhold. Vi er stort sett hjemme til 1630, og da skal det jo selvfølgelig lages en variert, næringsrik middag med uante friske ingredienser, noe som igjen tar tid. Så skal middagen inntas – og sann mine ord, en treåring vet å ta måltidene med ro. Er vi heldige så er vi ferdig med å spise til barne-tv begynner, det varer en halv time, noe som bringer oss til klokka 1830. Da har vi en halv time igjen før gullet skal legges og synges for. I den halve timen skal også tannpuss og annet kveldsstell få plass, gjerne et bad eller en dusj, og kanskje en eller annen form for kveldsmat, sjøl om vi nettopp har spist middag.

Yogurt er fint å ha i hus.

Med andre ord: Vi er hjemme 1630, leggetid er ca 1900. Dvs vi har ca 2,5 timer på hjemmebane til rådighet.

Jeg tenker mye på at barn er fantastisk tilpasningsdyktige, de tilbringer lange dager sammen med voksne som har daglig omsorg for dem, gir dem mat, steller dem, legger dem, leker med dem og som blir ufattelig glade i våre barn. Og allikevel er det vi som er foreldre som er det viktigste i livene deres. Det er oss de kommer til når de trenger omsorg og kos, vi er førsteprioritet, til tross for at vi knapt er sammen med dem i hverdagen.

For en fantastisk tillitserklæring det er.

Resultatet for min del er at jeg utsetter huslige gjøremål til lille vennen har lagt seg, og tidvis uansvarlig kliner til med  nudler eller tomatsuppe til middag. På den måten kan vi heller tilbringe tid sammen. Om det er å gå ut å leke i parken, eller sitte inne i det bittelille ikea-teltet og leke ”hus” kan være det samme, så lenge vi har det gøy sammen.

Alt i alt så er kvalitetstid ikke lengden tid man tilbringer sammen, men hva man bruker tiden til.