Utfordringer

Tidlig sommer 2009 tok jeg det tøffeste valget jeg noensinne har måttet ta. Etter å ha følt meg så liten og alene i lang, lang tid besluttet jeg å flytte i fra samboeren min. På det tidspunktet var vårt forhold på det niende året, samboerskapet ca tre og et halvt år, vår nydelige lille datter to og et halvt år.
Jeg unner ingen den følelsen en sitter igjen med når en slik beslutning er tatt. Innerst inne var jeg lettet. Lettet over å ha omsider turt å ta steget ut, for gjett om det var skummelt. Men det var innerst inne. Oppå der igjen lå det tykke lag med skyldfølelse, dårlig samvittighet og ikke minst tanken om ”har jeg gjort det rette”. Jeg hadde klart å tenke på meg selv og mitt eget beste, men jeg hadde ødelagt en familie, ene og alene hadde jeg knust både min samboers og min egen forespeiling om det perfekte familiebildet. Jeg ødela rått og brutalt en trygg hverdag for vår datter som plutselig fikk to hjem å forholde seg til. Vår deilige, snille datter som ikke har gjort noe som helst galt. I hvertfall ikke for å fortjene noe sånt. Men jeg ødela det. Ødela det fordi jeg ikke klarte leve et greit nok liv... Et liv uten særlig kjærlighet og respekt, men med tvil, stadig nye rykter og et mer og mer knust hjerte.
Etter måneder og nesten år hvor jeg følte jeg klamret meg til halmstrå som bare knakk i vinden, ga jeg opp. Jeg var tom, følelsesløs, bitter, kynisk og dritt lei av å leve et skuespill. Et tilsynelatende perfekt ytre, men et tomt indre.

På den annen side; Skulle jeg sovet på loftet i 16år (for barnets skyld) før jeg i en alder av 44 kunne begynne å tenke på meg selv?

Kombinasjonen av dårlig samvittighet og lettelse var grusom, på toppen av det hele så følte jeg at alle andre hadde medfølelsen sin rettet mot samboeren min og at jeg var et så forferdelig menneske som kunne gjøre noe sånt mot noen som han. For han er jo helt topp! Snill, grei, omtenksom, medfølende og så videre.

Takket vært gode, trofaste venner som støttet meg og kunne se, for meg, at valget mitt var riktig klarte jeg den vanskelige perioden.
Jeg skylder dere så masse.
Tusen, tusen takk for at dere var der, støttet meg, og hjalp meg når det sto på som verst. At en tur på cafe eller kino skulle bety så mye i en sånn situasjon hadde jeg aldri trodd. Dere fikk meg til å føle meg levende igjen, dere bygget opp selvtilliten min. Og ikke minst dere kom å klatta litt maling på veggene, tapetserte litt og la parkett sammen med meg i leiligheten som skulle bli mitt nye liv. Dere fikk meg til å føle at jeg hadde en verdi for dere, noe jeg i dag er utrolig takknemlig for.

Livet går faktisk videre.

Jeg har fått meg kjæreste. Han er – for meg – et fantastisk menneske som jeg ikke vil være foruten. Han gir meg masser av energi og selvtillit og det har vært så utrolig deilig å kunne sveve på forelskelsens bekymringsløse rosa skyer den siste tiden.
Men jeg har oppdaget at når man passerer en viss alder i livet så har de fleste produsert ett barn eller flere, i dette tilfellet to gutter.

Avsporing - I stillingsbeskrivelsen min på jobb står det ”selger”, noe som innebærer at jeg daglig møter nye mennesker, bygger relasjoner og en tillit som skal være betydelig nok til at kunden handler hos min bedrift og ikke konkurrenten.
Det handler om å være seg selv, uredd og trives blant andre mennesker, kjente som ukjente.
Å møte nye mennesker er ikke skummelt, mange synes det, men jeg har innsett at jo flere mennesker jeg møter gjennom livet, desto mer kan jeg lære. For gjett om vi er forskjellige, og desto flere forskjellige mennesker vi omgås, jo mer variert og utviklet vil min egen evne til å omgås mennesker bli.
Personlig synes jeg ikke jobben min er særlig skremmende, men utfordrende, spennende og det å oppnå suksess i jobben er utrolig motiverende for min videre innsats som selger.


Samlivsbrudd og utfordrende jobb til tross så har jeg kommet til at først i dag har jeg gjort noe av det skumleste i hele mitt liv...
Jeg har i dag, etter over et halvt års besvissthet om at de eksisterer, møtt to små, men to utrolig viktige mennesker i min kjæres liv.
De er fem og åtte år og har selv opplevd at mamma og pappa går hver til sitt, og her skulle liksom jeg komme dinglende inn i livene deres uten at de har bedt om det. Hva som helst kunne komme til å skje og jeg har lenge prøvd å forberede meg til denne dagen, høyst klar over at det ikke er noe man kan forberede seg til. Det eneste jeg kunne gjøre var å være meg selv.


Vi hadde en fantastisk dag. <3