Rart hva som dukker opp når man rydder gjennom gamle ting. 12 år gammel heldagsprøve. Noen som husker alt dette? ;)
Ein hovmeistar til ho mor!
Det er mogleg det! Lottomillionærar er kan hende ikkje som andre millionærar. Andre millionærar brukar som regel pengane sine på aksjar, fine damer og hus i syden, mens ein lottomillionær malar kan hende låven eller kjøper ein ny gris til kona si.
Eigentleg synest eg det er merkeleg korleis folk kan betale tretti kroner for ein kupong med ein haug med tal på. På laurdag kveld sit tusenvis av familiar samla foran TV-skjermane og glor på masse blå eller raude kuler med tal, som virvlar rundt i ein misforstått tørketrommel.
Tala trillar ut, sju på den eine sida og tre på den andre. Dei tre blir kalla tilleggstal, dei skal eg komme att til. Når alle 10 kulene har trilla ut, gjeld det å finne lappen med tala på og sjekke om nokre av tala liknar.
Om du berre har fire tal som matchar, kan du sjå på tilleggstala dine og sjekke om du har nokre av dei på lappen.
Har du det?
Ja, då har du vunne 55kroner.
Det er sjølvklart mogleg å vinna meir, men det er jo berre 3 stk som vinn alle millionane.
Eg jobbar i butikk og i butikken der eg arbeidar har me ein sånn tippemaskin. Eg står ofte og sel lottokuponger og det er vanlegvis dei same menneska som kjem att kvar gong. Dei kjem spaserande så kjekt, og slenger tippekupongen med 250kroner i gevinst på disken og gliser; "Ja, nå skal du sjå vinden snur!" Eg kikkar kjapt ut vindauge, men det er for mørkt til at eg kan sjå om det i det heile tatt bles, så eg køyrer kupongen gjennom scannaren og gir pengane til "rikingen".
"Trur du eg har FLAX?" Seier han lurt og slenger ein hundrelapp på bordet. Eg har høyrd vitsane tusen gonger før, så dei er ikkje så morosame lenger. Eigentlig tror eg aldri dei har vore særskild morosame. Dessuten har alle ein mogelegheit til å vinne når dei kjøper 5 flax-lodd.
Eg trykkjer fram et lite smil og gir ham lodda. Han tar utålmodig i mot og skrapar som om han allereie har vunne. Han vinn 20kroner på det første loddet og hever augebryna mot meg som han tenkjer: "Kva var det eg sa?" Atter tvingar eg fram eit smil, eit smil som seier: "så fint at du vann, men ikkje ta heilt av, det er berre 20kroner.
Han vinn ikkje meir enn det, men før han går sørger han for å få med seg eit par lottokupongar til neste helg. I fleire uker kjem han att og gjer det same. Snakkar nesten ikkje om anna enn den gongen han vann 250kroner i lotto og 20kroner med flax-lodd. Han gløymer visst at han betalte 150kroner for dei nye kupongane, som han ikkje vann på og at dei Flax-lodda kosta han 100kroner. Eg vil ikkje øydelegge med å seie at han eigentlig berre vann 20kroner, så eg tvingar fram et smil og seier at han var heldig no.
Faren min spelar også lotto, fem kupongar kvar veke og kvar veke vinn han 55 eller 99kroner. Men ein gang vann han faktisk 50.000 kroner. Jubelen sto i taket og far min dansa på bordet. Endeleg skulle han få tilhengaren han hadde sikla etter i ei så lang tid. Ho mor fekk også sitt. Det gamle badekaret for ut fortare enn eg kunne seie "vann!" og det flunkande nye dusjkabinettet kom på plass. Eg sjøl fekk moped, men andre gongen eg køyrde med han, endte eg opp bakom eit gjerde og mopeden låg i et tre to meter lengre borte. Mopeden blei fiksa opp litt og selt til nokon andre.
Eg trur nok det at lottomillionærar er litt meir "spesielle" enn vanlege millionærar. Vanlege har jo alt som kan kjøpast for pengar, mens ein lottomillionær er nokon som får ein mogleghet til å kjøpe alt han lista opp sist jul. Bilen får full tank, før han stikk og kjøper ein ponny til ungane og hovmeister til kona. Når han kjem til sentrum, slenger han seg i byen sitt girlander i berre undertøyet, mens kona sender sauane til frisøren. Deretter reiser heile familien til Danmark, for der er det deilig å vera norsk. Resten av pengane set han i aksjar eller høgrentekonto i banken.
I butikken der eg arbeider har me ikkje fått noen lottomillinær ennå, men eg trur nok at ein dag så kjem han som vanlegvis vinn 55kroner springande mot meg, mens han viftar med vinnarkupongen og jublar: "Endeleg skal eg få meg campingvogn og ny seng! Endeleg!"
torsdag 19. januar 2012
Drit og dra!
Til min store fortvilelse får min lille prinsesse jevnlige utbrudd av eksem, både på kropp og i hodebunnen. Heldigvis løser dette seg enkelt ved at min kjære fastlege skriver ut god salve og liniment på resept. Dette funker som bare det, lindrer og reparerer tørr og sår eksem-hud over natten.
Jeg er fornøyd.
Det jeg derimot ikke er fornøyd med er at hver eneste gang jeg skal hente ut resepten, så skal hun (noen ganger en han, men oftest hun så jeg kommer til å referere til den ansatte på apoteket som "hun") på død og liv vise meg noe som virker VELDIG godt. Selvfølgelig koster dette flesk og inneholder betraktelig mindre enn det reseptbelagte middelet som jeg får kostnadsfritt.
Dette er greia: Jeg har en resept, jeg vil hente ut den medisinen som står på denne og forlate apoteket uten videre kostnad.
I stedet for kommer (bokstavelig talt) kremspørsmålet, samtidig som hun skriver inn info på den fine hvite dataen sin. "Er det til kroppen?" Jeg kobler ikke helt med en gang hva hun egentlig vil fram til, så min første tanke er: "Det er et liniment, selvfølgelig skal jeg ikke bruke det på kroppen, men i hodebunnen og hvorfor i alle dager skal hun vite dette? Jeg har jo vært hos L-E-G-E-N og fått foreskrevet nettopp dette produktet, hvorfor i alle dager skal hun legge seg opp i dette?"
Jeg svarer ikke det, men holder meg til et kort "Nei, det skal brukes i hodebunnen." (smiler påtatt). Hun ser ut til å akseptere svaret så jeg slenger like greit på en liten kommentar om at vi har krem til kroppen også, så vi har det vi trenger. Ut av det blå spør hun: "Jeg har et annet middel som er veldig bra for huden, skal jeg vise deg det?"
Arrrgh! Jeg kjenner irritasjonen krible, men fordi jeg er så forbanna høflig av meg tyner jeg ut et ja. Jeg skjuler misnøyen dårlig (ikke med vilje så klart jeg er bare mindre flink til å være overfladisk), så dårlig at jeg kan lese av ansiktsuttrykket hennes at hun forstår at jeg ikke er særlig interessert.
Allikevel henter hun flasken med vidundermiddel og reklamerer (nå litt halvtamt) for at dette er sååå bra sammen med sjampo og at det gjør underverker for tørr hud i hodebunnen.
Jeg er fortsatt ikke interessert så jeg takker pent nei og føyer til at min prinsesse ikke har tørr hud i hodebunnen, men eksem i nakke og hår-festet - informasjon hun strengt tatt ikke har behov for, fordi hun IKKE er legen min. Omsider kan jeg avslutte seansen, ta med meg det jeg kom for å hente og gå.
Så da er spørsmålet mitt; står det så forbasket dårlig til i apoteknæringen at de må kaste seg over kundene med urealistisk fantastiske tilbud? Eller er det sånn at siden jeg skal hente ut en resept som ikke koster meg noe så skal jeg straffes med å måtte gå gjennom en rekke idiotiske høflighetsfraser før jeg omsider klarer å karre til meg det som er rettmessig mitt? Jeg har tross alt, allerede brukt i overkant av en time på å få tak i resepten i første omgang. Skal alle som driver utsalg være så kåte på mersalg at det skal gå ut over mitt vanligvis overdrevent gode humør?
Jeg pleide more meg litt over disse søte ekspeditrisene som lener seg over disken og sperrer opp dådyrøynene før de spør mannen om han trenger ekstra sokker, eller kanskje et slips? Karusellen gikk glatt videre til allverdens gardinbutikker som plutselig alltid har tilbud på ribbestrikkede vaskekluter eller (gud forby) sesongens løpere.
Nå er det altså apotekene som skal overbevise oss om at de har noe vi sårt trenger. Ikke rart minstepensjonistene sliter, når de ikke kan hente nitroen sin uten å måtte si standhaftig NEI, til alle useriøse tilbud som kastes mot dem. Det er nok ikke så lett å være liten å søt gammel dame da, når hun bak skranken stadig serverer nye uimotståelige tilbud som ikke dekkes av frikortet.
Jeg spør igjen; hvorfor skal det såes tvil om at det legen foreskriver er riktig? Hvorfor skal hun bak skranken vite bedre enn legen og hva i alle dager gir henne rett til å indirekte overstyre legens anbefalinger. Hvis man har et så intenst og brennende ønske om å bli hørt og sett for sin kompetanse så skulle hun kanskje heller ha utdannet seg til nettopp lege?
Heldigvis fikk jeg en stor porsjon av legemiddelet med meg så da er det er forhåpentlig vis noen måneder til jeg må gå gjennom samme regla nok en gang. Eksemen er ikke så plagsom, for den fjerner vi med en krem. Det er verre med hun bak skranken.
Jeg er fornøyd.
Det jeg derimot ikke er fornøyd med er at hver eneste gang jeg skal hente ut resepten, så skal hun (noen ganger en han, men oftest hun så jeg kommer til å referere til den ansatte på apoteket som "hun") på død og liv vise meg noe som virker VELDIG godt. Selvfølgelig koster dette flesk og inneholder betraktelig mindre enn det reseptbelagte middelet som jeg får kostnadsfritt.
Dette er greia: Jeg har en resept, jeg vil hente ut den medisinen som står på denne og forlate apoteket uten videre kostnad.
I stedet for kommer (bokstavelig talt) kremspørsmålet, samtidig som hun skriver inn info på den fine hvite dataen sin. "Er det til kroppen?" Jeg kobler ikke helt med en gang hva hun egentlig vil fram til, så min første tanke er: "Det er et liniment, selvfølgelig skal jeg ikke bruke det på kroppen, men i hodebunnen og hvorfor i alle dager skal hun vite dette? Jeg har jo vært hos L-E-G-E-N og fått foreskrevet nettopp dette produktet, hvorfor i alle dager skal hun legge seg opp i dette?"
Jeg svarer ikke det, men holder meg til et kort "Nei, det skal brukes i hodebunnen." (smiler påtatt). Hun ser ut til å akseptere svaret så jeg slenger like greit på en liten kommentar om at vi har krem til kroppen også, så vi har det vi trenger. Ut av det blå spør hun: "Jeg har et annet middel som er veldig bra for huden, skal jeg vise deg det?"
Arrrgh! Jeg kjenner irritasjonen krible, men fordi jeg er så forbanna høflig av meg tyner jeg ut et ja. Jeg skjuler misnøyen dårlig (ikke med vilje så klart jeg er bare mindre flink til å være overfladisk), så dårlig at jeg kan lese av ansiktsuttrykket hennes at hun forstår at jeg ikke er særlig interessert.
Allikevel henter hun flasken med vidundermiddel og reklamerer (nå litt halvtamt) for at dette er sååå bra sammen med sjampo og at det gjør underverker for tørr hud i hodebunnen.
Jeg er fortsatt ikke interessert så jeg takker pent nei og føyer til at min prinsesse ikke har tørr hud i hodebunnen, men eksem i nakke og hår-festet - informasjon hun strengt tatt ikke har behov for, fordi hun IKKE er legen min. Omsider kan jeg avslutte seansen, ta med meg det jeg kom for å hente og gå.
Så da er spørsmålet mitt; står det så forbasket dårlig til i apoteknæringen at de må kaste seg over kundene med urealistisk fantastiske tilbud? Eller er det sånn at siden jeg skal hente ut en resept som ikke koster meg noe så skal jeg straffes med å måtte gå gjennom en rekke idiotiske høflighetsfraser før jeg omsider klarer å karre til meg det som er rettmessig mitt? Jeg har tross alt, allerede brukt i overkant av en time på å få tak i resepten i første omgang. Skal alle som driver utsalg være så kåte på mersalg at det skal gå ut over mitt vanligvis overdrevent gode humør?
Jeg pleide more meg litt over disse søte ekspeditrisene som lener seg over disken og sperrer opp dådyrøynene før de spør mannen om han trenger ekstra sokker, eller kanskje et slips? Karusellen gikk glatt videre til allverdens gardinbutikker som plutselig alltid har tilbud på ribbestrikkede vaskekluter eller (gud forby) sesongens løpere.
Nå er det altså apotekene som skal overbevise oss om at de har noe vi sårt trenger. Ikke rart minstepensjonistene sliter, når de ikke kan hente nitroen sin uten å måtte si standhaftig NEI, til alle useriøse tilbud som kastes mot dem. Det er nok ikke så lett å være liten å søt gammel dame da, når hun bak skranken stadig serverer nye uimotståelige tilbud som ikke dekkes av frikortet.
Jeg spør igjen; hvorfor skal det såes tvil om at det legen foreskriver er riktig? Hvorfor skal hun bak skranken vite bedre enn legen og hva i alle dager gir henne rett til å indirekte overstyre legens anbefalinger. Hvis man har et så intenst og brennende ønske om å bli hørt og sett for sin kompetanse så skulle hun kanskje heller ha utdannet seg til nettopp lege?
Heldigvis fikk jeg en stor porsjon av legemiddelet med meg så da er det er forhåpentlig vis noen måneder til jeg må gå gjennom samme regla nok en gang. Eksemen er ikke så plagsom, for den fjerner vi med en krem. Det er verre med hun bak skranken.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
