Til for å hjelpe

Først i en alder av 28 år har jeg pådratt meg hovne mandler og en herlig streptokokkinfeksjon i halsen. Som en deilig bi-effekt av dette kjører kroppen på med feber så det holder, noe som igjen resulterer i frysninger og gåsehud av dimensjoner, etterfulgt av svette og hetetokter i fast takt. 
Sengtøy er gjennomvått, jeg blir klam og fryser og når jeg endelig får varmen i meg så er det ikke fordi det skal bli bedre, neida da skrues termostaten opp på fullt og så er vi igang igjen.

På ett vis så burde jeg ikke klage. Sjøl om jeg harker slim i regnbuens farger og snakker som om jeg har to overdimensjonerte (mandel)poteter i svelget, så er jeg jo ikke tett i nesa! Puster som bare det den, inn, ut, inn, ut.

Dessverre skal all luft passere i halsen og halsen er for de fleste kjent som siste skanse når det gjelder lufttilførsel - uten medisinsk hjelp - så da er tett i nesa kanskje ikke så ille allikevel...
Tett i nesen = puste med munnen.

Så når halsen snører seg igjen, hjelper det ikke samme hvor åpen og snørrfri nesen er – 
og tett i halsen er ikke = puste med rumpa... 
For vi har ingen nødventil i rumpa, som med nese og munn. Der går lufta bare en vei og det er ikke den livreddende veien for å si det sånn. Er halsen tett så er halsen tett og sånn er det med den saken. Og blir halsen tett nok, ja da dauer du, hvis ingen kommer og stapper en kulepenn uten innmat inn i pusterøret ditt i tide...

Jeg hater å være syk, beklager – rettelse: JEG HATER Å VÆRE SYYYYYYK!!!! (ropes med overvekt av syt i tonefallet).

Omsider får jeg være hjemme og som alle andre har jeg tusen millioner ting jeg skulle ha gjort når jeg først har tomt hus og formiddag for meg selv, men neida. 
Syk er jo = utslått. Og skulle jeg være så dum å sette på en maskin klær så ligger jeg jo som et slakt i timesvis etterpå, faktisk akkurat lenge nok til å samle krefter til klærne skal henges opp, ettefulgt av nye timer på sofaen. Og det er jo ikke sånn at det går noe BRA på TV før klokka 17.00... så i tillegg til å ikke ha krefter til å røre på seg så må jeg hvile blikket på en eller annen såpe (cæsar er fritatt her) som har gått lenger på TV enn jeg levd. En sort skjerm hadde vært like interessant, men jeg slår jo ikke av, for det er jo NOE som går og det kan jo være at det kommer noe gøy på en av de utallige kanalene jeg har takket ja til (takk til get for et tilbud jeg ikke kunne si nei til...).

Så istedet for å få gjort det jeg har lyst til så tvinger halsen min meg til å ligge på sofaen å se på rot, dårlig TV, plage alle facebook-vennene mine og sende sms’er i øst og vest i håp om kontakt med omverdenen.

Det er kjedelig å være syk.

Det topper seg når jeg får antibiotika mot beboerene i svelget, for selvfølgelig kommer det noen bivirkninger av den. Kvalme og svimmelhet plasserer meg nok en gang stødig i sofaen.

Jeg setter på TV og tenker at medisinen er her for å hjelpe meg, medisinen er til for å hjelpe, til for å hjelpe, til for å hjelpe. Det hjelper å tenke.

Til tross for liten matlyst, melder det seg et behov for å spise sånn i tre-fire tiden og jeg snurrer ihop noen egg og litt pølse med ketchup i håp om at det skal gjøre store utslag for kropp og sjel. Til min store forbauselse oppdager jeg nok en fordel med mine nye venner – streptokokkene – de gjør underverker for formene! Jeg har knapt matlyst og det jeg har lyst til å spise vil såvidt passere ned svelget, så her får jeg jo noe på kjøpet. Hvem sier at jeg klager?

Jeg har det jo strålende, åpen og fin nesegang, får slappe av på sofaen samtidig som jeg blir slankere, og jeg har fått medisin som er til for å hjelpe, til for å hjelpe, til for å hjelpe.

Men jeg kjeder meg... og JEG HATER Å VÆRE SYYYYYYK!!!!!!