Refleks redder liv.

Det er grått ute...

Grått og trist.


Det regner.
Det blåser.
Det er mørkt.
Jeg fryser.


Så regner det litt til....

Jeg har på vekkerklokke for å komme meg opp om morgenen, uten at det hjelper særlig...

Situasjonen kan minne om et overfylt konsertlokale hvor du står som liten og spak og de bøllete blodfansene brutalt presser deg bak og ned i lokalet.
Resultatet blir som regel at du ikke makter klore deg fast særlig lenge og lar deg skjule, for så å forlate området før det egentlig er ferdig.

Sola har det nok på samme måten.
Når hun endelig har tatt krefter til seg for å stå opp og komme seg på himmelen i høstmørket overmannes hun av bøllete mørke skyer som mobber og presser henne bort, noe som igjen resulterer i at hun stikker ned igjen tidlig på ettermiddagen – lenge før showet egentlig er over.

For min egen del betyr det at:

Det er mørkt når jeg kjører på jobb.
Det er mørkt når jeg kjører hjem ifra jobb.

Det regner.
Det blåser.
Det er mørkt.
Jeg fryser.

Ukedagene går...


---------------------------------------------------------------
Lørdag.

Fri.
Sove lenge.

Det slutter å regne.
Det blåser bare litt.

Sola stråler opp høstdagen og alle de fantastiske fargene stråler imot meg. Bakken blir tørr og høstløv knaser under føttende. Ikke alt har falt av trærne ennå så det lyser mot meg i klarrødt og oransje. Ildens farger lyser opp omgivelsene og setter høsttrærne i brann.

Det er vakkert.
Det er varmt.
Sola skinner.
Jeg fryser ikke.

Høsten er ikke så ille allikevel.

Bill.mrk

Søker person som er sterk og liker å bære tungt over lengre tidsrom, du må trives med å gå samme sted gjentatte ganger pga min ubesluttsomhet som følger det å være kvinne. Du skal ikke sukke, spør hva klokka er eller betvile min betalingsevne, men følge meg der hvor jeg går uten å være i veien for meg eller mine likesinnede.

Du skal ha et oppvakt øye for ”kupp” som kan henge på tilbudsstativene som butikkene nærmest kaster rundt seg med. Løse tråder, knapper som har store odds for å falle av, rifter, sminke og ikke minst sprengte glidelåser i alle klesplagg er momenter du plikter å oppdage og advare mot. Du skal ikke si imot meg når jeg allikevel velger å kjøpe plagget, men uoppfordret ta bæreposen så jeg slipper å få røde merker i hendene fordi det er tungt.

Når jeg kler meg for fest plikter du å være ærlig med begrensning (så klart). Du skal akseptere at jeg bruker lang tid når jeg gjør meg klar. Sminke og hår skal perfeksjoneres med din fulle forståelse for at dette kommer til å ta T-I-D og mye konsentrasjon fra min side. Det skal ikke være nødvendig å forklare deg at dette er et rituale jeg- som kvinne- gjennomgår på lik linje med andre kvinner, ene og alene for å være kveldens best kledte og mest attraktive.
Selv om man ikke kan pynte på ei rose så var ikke Rom bygget på en dag. Sukking, høylydt stønning, traving frem og tilbake samt overdreven kikking på klokka aksepteres ikke. Sannsynligheten for at jeg begynner på ovenfornevnte prosjekt i tide er i tillegg mikroskopisk liten.
Resultatet er at vi kommer for sent til gjeldende tilstelning, noe som igjen retter oppmerksomheten mot meg, da vi kommer ”fashionably late” og får muligheten til å gjøre en strålende entrè.
Du som mann og mitt følge vil også nyte godt av dette, da samtlige av kveldens mannlige deltakere kommer til tildele deg en status av høyere rang da jeg som alltid er strålende vakker.

Å hjelpe meg på med kåpe, holde veske mens jeg knepper igjen, åpne døra og holde en god arm rundt meg når vi går mot taxien til sentrum er en selvfølge. Ved ankomst gjeldende utested i sentrum går vi samlet inn, henger av jakker og finner felles sted å sitte. Det aksepteres fra dette tidspunkt at vi kommer til å splittes opp i perioder, Dette sees på som positivt og du oppfordres til dette med mindre det er en stor mulighet for at jeg blir sittende alene, som følge av at det er dine bekjente vi akkompagneres av. Hvis dette er tilfellet plikter du å sørge for at jeg ikke kjeder meg, noe som fort kan skje om jeg blir sittende alene.

På den annen side er oddsene store for at jeg har skaffet meg nye venner på ovenfornevnte vorspiel og du stiller da fritt til å sirkulere som du selv ønsker.
Det er ønskelig at du foreslår å danse, da dette går under ”gøy”.

Ved kveldens slutt og mest sannsynlig valgte utesteds stengetid, går vi igjen samlet og henter jakker vi hang ifra oss ved adkomst og forlater stedet sammen. Nachspiel kan aksepteres hvis strenge retningslinjer følges- se egen klausul.

Alle søknader til stillingen går gjennom strenge kvalitetskrav og useriøse søknader vil umiddelbart bli kringkastet i mitt nettverk for så å bli forkastet. Om akkurat du ønsker å bli plukket ut til stillingen skal du legge mye hardt arbeid ned i søknaden for å overbevise om at nettopp du fortjener å bli kontaktet for et intervju.

Søknaden kan leveres direkte.
Bill.mrk: Pakkesel.

Unna vei, her kommer jeg!

"Hei! Har du sykla til jobb i dag? Ville ikke bilen starte eller?"

Smilet fra en av mine kolleger møter meg i døra idet jeg er på vei inn til kontoret. Jeg strever intenst med å holde meg oppreist og samtidig puste normalt i håp om at det eneste som røper at jeg sykla til jobb er joggebukse og fleecejakke.
Faktum er jo at jeg er så lite trent og i så dårlig form at blodomløpet jobber på spreng for å frakte nok oksygen rundt i den stakkars, slitne kroppen min. Resultatet er et rødsprengt ansikt og en svett panne. Jeg kjenner hvordan det dunker i beina som knapt orker holde meg oppe og det eneste som gjør at jeg fortsatt står oppreist er at jeg prøver å gi min kollega et inntrykk av at jeg i det minste har krefter til nettopp det.

"Nei, det var så deilig vær at jeg bare måtte ta sykkelen i dag." Svarer jeg eplekjekt og smiler så overbevisende som jeg bare kan, samtidig er jeg litt småfornærma for den kommentaren om bilen.
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er over gjennomsnittet glad i A6'en min, og antydninger om at den ikke virker som den skal faller ikke alltid i god jord.
Faktum er at det var strålende vær å sykle i den dagen. Vinden kom fra nord så jeg hadde medvind, batteriene i mp3 spilleren var nye og sola skinte. Dessuten er det så utrolig befriende å sykle til jobb kontra det å kjøre. Når jeg kjører i kø til jobb, bruker jeg ca 20 minutter. Når jeg sykler til jobb, bruker jeg ca 20 minutter.

Strålende!

Kjøre bil gjør meg ingenting. Jeg kan kjøre milesvis alene eller sammen med andre uten at det plager meg på noen som helst måte, så lenge jeg får tisse når jeg må og ingen røyker i bilen.

Men så er det noe som heter andre billister, hensyn, forståelse, regler og så videre og så videre.

Alle har hørt uttrykket "mann med hatt" eller "søndagskjører". Det finnes mange andre fine kallenavn for denne sjåførgruppen, men det skal ikke jeg gå nærmere inn på nå, derimot vil jeg gjerne dele noen observasjoner jeg gjør ute på veien.

Vi har med tiden fått flere restriksjoner på bil for å ta mest mulig hensyn til miljøet. I den sammenheng har vi blitt introdusert for "småbilen". Jeg tenker ikke på buddy eller think, som er elektriske biler, for de har vi minimalt av her i Haugesund. Jeg heller mere mot navn som Yaris, Polo, Ka (?) og for ikke å glemme Micra...
Supersmå biler som koster "lite" og er billige i drift. Dette er sikkert helt supre biler, men det kan virke som om enten produsenten har lagt inn en fartssperre som alltid ligger 10km/t under fartsgrensa eller så selges disse bilene kun til personer med svake høyrebein.

Det er jo strengt tatt ikke til å skyve under en stol at majoriteten av småbileierene for lengst har passert 60 års alderen.
En aldersgruppe som stort sett har veldig god tid og til tider bytter klutch oftere enn de fyller drivstoff, uten at dette er noe større tema.
Dette er mennesker vi skal respektere i hverdagen, de er eldre enn mange, har opplevd mye og mange er kloke mennesker.

Helt til de skal ut å kjøre.

Jeg har selv sittet i baksetet og hørt min far si ting som "Eg skjønne ikkje koffår de har det så jysla travelt" eller "ja, nå ska de tøffa seg igjen dessa ungdommane...." eller "Jah, de lere tidsnok å ta de me ro." Nå må jeg si at min far er 66 år, men til hans forsvar så kjører han mercedes.
Det jeg ikke skjønner er hvorfor vi ikke bare kan holde den farten som står på det skiltet med rød ring rundt, når det er en del bil på veiene? Hvorfor er det alltid en eller annen i front som på død og liv skal roe oss andre billister!

Ikke kjør i 60 når det står 70 på skiltet fordi du mener det er tryggest, kjør i det minste til siden og slipp forbi den rekka med biler som ligger bak deg. De er jo bare til irritasjon allikevel, da de ligger så oppi hekken på bilen din i håp om at du skal ta hintet om høyere fartsgrense. Så slipp oss fartsgalne tullinger forbi, så kan vi holde fartsgrensa og du kan slappe av på livets landevei. Husk at; selv om du tenker at du gjør en god gjerning ved å senke farten til alle andre og gjør veiene tryggere, så gjør du egentlig motsatt. Sjåførene bak deg blir irriterte.

Irriterte, sure og stressa billister er det farligste vi har på veien.

Den siste sjåførgruppen du ønsker å erte på deg er de som kjører tungtransport.
Det er opp gjennom årene produsert et flertall filmer om de som erter på seg en trailersjåfør og ender opp som terrormål en stille natt i ørkenen. Det pleier ikke ende særlig godt for noen så la oss ta lærdom av dette.

Jeg har selv kastet meg ut i et veikryss fordi jeg ikke liker å ligge bak disse store bilene. De lukter ofte vondt, sikten er dårlig, de kjører utrolig treigt i oppoverbakkene og de skal som regel minst like langt som deg selv.

Det har gått bra så langt.

Det finnes ikke mange ord som kan beskrive den følelsen du får når du er freidig i trafikken og kaster deg ut i veikrysset foran en svær semitrailer, samtidig som du feilgirer og bilen detter ned i fart i stedet for å skyte avgårde som ei kule.
I samme sekund som du hører motoren skrike i fortvilelse fordi turtallet hiver seg opp på 4-5000 omdreininger, ser du de velkjente, speilvendte bokstavene- de som du vet staver SCANIA- vokse imot deg i bakspeilet og du vet at hvis ikke bilen går i giret nå så er du forsidestoff i lokalavisa i morgen.
Er du ekstra heldig, så tuter sjåføren på deg med det voksne trailer-hornet sitt, sånn bare for å skremme deg litt. Så om adrenalinnivået ikke har nådd toppen ennå, så gjør nok det susen tenker jeg.
Så kan du jo bare drømme om at du ikke kommer til å møte sjåføren igjen på ferga...



Kjør forsiktig da vennen, husk at noen er glad i deg.

Vindusshopping...

Er ikke like gøy som ordentlig shopping...

Men jeg gjør det jo allikevel.
Det vil alltid være noe som frister, noe jeg har lyst på, men dessverre ikke har råd til eller kan skaffe meg.
Enda.

Noen ganger er det deilig å drømme seg bort et øyeblikk og ser for meg at jeg har alt jeg ønsker meg. Trenger ikke bekymre meg for noe, alt går av seg selv, alle forstår alt og jeg slipper gjøre noe som helst.
Relativt tidlig innser jeg at skulle jeg hatt ALT, ville livet fort blitt kjedelig.
Hva skal jeg da jobbe i mot?
Er det da nødvendig å sette seg mål?
Hva skal jeg da drømme om?
Hva skal jeg da håpe på?
Hvorfor skal jeg da gjøre en innsats i livet?

Jeg har jo alt..

Andre ganger er vindusshopping det samme som om noen holder en sjokoladebit helt inntil munnen min, og frister meg. Det lukter så nydelig og jeg kjenner allerede den himmelske følelsen av at den smelter sakte på tunga.
Og så får jeg ikke smake...

Noen ganger er det derfor utrolig deilig å følge hjertet og bare hoppe uti det med begge beina først.
Lukker ørene for alle negative tanker, tar risikoen og satser på at jeg i det minste lander på èn fot.
Hvis ikke?

Da må jeg rett og slett reise meg opp igjen.

Men valget var i hvertfall mitt.

Jeg gleder meg!

Våren er min favoritt-tid på året.



Omsider etter mørke, kalde og våte dager titter sola frem og varmer kroppene våre.
Trær og gress blir grønt igjen, fuglene synger, de første blomstene møter oss i veikanten. For meg er våren den beste tiden av alle.

Det lukter spesielt godt ute på denne tiden, kaldt og rått, men med et drypp av varm, søt og fuktig luft som frister meg og lurer meg uten for husets fire vegger.
Det er godt å være ute nå, kjenne at man lever til tross for lange måneder med regn, snø og vind. For ikke å snakke om mørket som er en del av hverdagen på denne tiden.

Nydelige små gule hestehov lyser imot meg og jeg blir like forundret hvert år jeg ser dem. Tenk at en så liten beskjeden blomst kan karre seg vei gjennom grus og alsfalt bare for å se dagslys. Tenk at noe så smått kan være så kraftig.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde ikke hatt nubbekjangs om jeg lå under ett saftig lag av kommunens beste, men allikevel budsjettbevisste asfalt. Aldri i livet om jeg hadde klart å klore meg vei, jeg kjenner allerede, bare ved tanken, hvordan fingertuppene svir .

Men så skal man- ifølge god amerikansk film- aldri si aldri. Så hvem vet? Gang på gang ser man ett enkelt menneske redde hele kloden- les USA- fra total undergang bare ved hjelp av en tannpirker, rå muskelkraft og en god dose tro på at "dette ordner jeg!".



Altså, våren.

Som frister meg utendørs, lurer meg til å kaste jakka, og som lirker fram et smil om munnen min. Når våren kommer for fullt skjer det alltid så mye. Vi våkner ut av en dvale og setter igang med både det ene og det andre prosjektet. Vi drar på småturer, besøker naboen på impuls (!), møter mennesker vi kanskje ikke har sett på lenge og i tillegg kommer det masse fridager innimellom, også kalt helligdager. :)


Vi sitter ute og koser oss til langt på kveld, selv om vi skal på jobb dagen etter.

Livet er bare bra nå.

Bare masse, deilig kos i vente.



Og jeg gleder meg.

Noen dager er noe dritt...

Alt går deg imot og du kjenner at lysten til å gi opp kommer faretruende nær realitet, men så plutselig skjer det noe som kan lyse opp en svart natt.

Det skal ikke mye til for å gjøre meg glad.
Jeg trenger ikke masse blomster og gaver og dill og dall for at jeg skal føle meg bedre. Det som hjelper er de små tingene.
De små uviktige tingene som vi glemmer så altfor ofte.

Noen ganger vet ikke de rundt deg at du ikke har det så bra og da skal det ikke rare kommentaren til før dagen går i grus.

Ofte merker man at noen har en dårlig dag og av en eller annen grunn velger vi å trekke oss unna. Vi vet ikke hvordan vi skal oppføre oss eller hva vi skal si, så istedetfor å spørre hva som er galt går vi på tå-hev rundt dem hele dagen og oppfører oss som idioter.

Jeg hadde en slik dag for noen uker siden, livet gikk meg skikkelig imot. Jeg var deppa og nedfor, alt gikk galt den dagen, jeg følte meg skikkelig mislykka og jeg jobba hardt for å skjule det for kollegene mine.
Om det var tilfeldig eller ei, vet jeg ikke, men så uten videre kommer sjefen travel forbi kontoret og slipper ett ark ned på pulten min. Jeg kikker opp fra selvmedlidenheten min og ser at det er en Tommy & Tigeren tegneserie. Jeg leser den og smiler for meg selv.
Det var akkurat det jeg trengte den dagen, om sjefen min visste hva han gjorde vet jeg ikke, men at jeg satte pris på det var ikke vanskelig å se.
Jeg smilte fra øre til øre resten av dagen og gikk stolt rundt -som et lite barn- og viste fram tegneseriestripa jeg hadde fått.
At en så liten oppmerksomhet kunne gjøre så mye.

Lurer du på hvorfor jeg ble så glad?

http://folk.uio.no/gorilto/tommytigern.gif

Var det en mann som fant opp hjulet?

Menn.

Liker biler...
Og damer...

Damer.

Liker menn...
Og en hel masse saker og ting menn ikke bryr seg om i det hele tatt.
Lista er lang, veldig lang.

Selvfølgelig liker menn andre ting også, men når vi damer skal oppsummere så er det ofte de to vi tenker på først og så blir det med det, for da vil vi prate litt om oss selv igjen.
I år 2000 var jeg russ og uvitende om bil. Jeg hadde ikke sertifikat og kunne knapt navngi ett eneste bilmerke, bortsett fra golf, fordi alle på min alder kjørte det.

Så møtte jeg en mann.
En mann hvis hverdag besto av å tenke, sove og drømme om bil.
Plutselig visste jeg hvem Michael Schumaker var (har aldri lært hvordan det skrives), Jeg forsto hva Petter Solberg snakka om (til tider uklart; but, but...), jeg stylet min egen bil på ps2'en, og kunne forskjell på sedan og stasjonsvogn (!).
Jeg vet hva det vil si å rubbe før du polerer og jeg vet også at man finner utrolig mange riper når man vasker bilen for hånd.

Når jeg var sammen med venninner merket jeg at jeg plutselig kunne utrolig mye om bil, til jente å være...
Ja, jeg er fullt ut klar over at hver enkelt mann som leser dette, rister sakte på hodet og ler godt fordi jeg er så naiv og tror at jeg faktisk har noe å slå i bordet med.
Dumme, dumme ku.

Men faktum er at det er relativt vanskelig å føre en samtale med en mann, uten at emnet bil dukker opp i en eller annen sammenheng. Stort sett er man faktisk ikke særlig langt uti samtalen før "det" skjer. Litt sånn som vi damer smyger inn hva vi ønsker oss til bursdager og jul i- dagligdagse samtaler- triller det i stillhet gjerne inn et lite oppussingsobjekt, kanskje en racerbil eller hva med ett sett nye felger?

Jeg liker sånt, det fascinerer meg.
Så for at ingen blir fornærmet; menn liker også fotball og båt.

Aller mest tror jeg de liker oss damer. (De fleste i alle fall).

Virkelighetsflukt

Jeg drømmer en del.

Om jeg drømmer mer enn andre vet jeg ikke, men at det til tider er ganske heftig tankevirksomhet på gang skal jeg si meg enig i.
En sang på radioen, TV-reklame, kikker ut vinduet, det kan være så enkelt som at jeg henger opp klesvasken. Dagdrømmene kommer snikende når som helst, lurer seg inn i hodet mitt og tar meg bort fra det jeg holder på med.
Når jeg har skrevet disse linjene her har jeg allerede vært "på en annen planet" noen ganger. Ikke den dypeste konsentrasjonen vil du kanskje si?
Jeg benekter det ikke.

Jeg har ikke noe behov for å løse verdensproblemer, eller komme på forsiden av landets aviser.
Drømmene baserer seg i hovedsak på det som skjer i hverdagen, eller det som jeg skulle ønske hendte akkurat meg.

Det verste jeg vet, er når jeg etter en diskusjon kommer på en bråte med UTROLIG gode argumenter for å støtte min egen sak! Dette kan irritere meg i dagesvis og jeg strever skikkelig med å ikke kaste meg over den jeg diskuterte med for å prakke på han/henne mine nyfunne argumenter - som selvfølgelig ville parkert vedkommende hinsides all forventning.

Det samme gjelder for jobbintervjuer. Hvem har vel ikke sittet med drømmejobben rett foran nesa og ønsket å si de rette tingene til rett tid, men i stedet kommer det svada av uante dimensjoner og jobben seiler sakte, men sikkert ut i horisonten. Da er det noen ganger et lite plaster på såret å kunne gå tilbake til situasjonen og rette opp alt det som ble feil. Du får kanskje ikke jobben, men stoltheten bygger seg gradvis opp igjen og du går på neste intervju med hodet hevet.

Mange ganger er det bra å drømme, det er en flukt fra virkeligheten til ett sted man selv bestemmer utfallet. Og har man det ikke så godt i livet så kan det være deilig å komme seg bort til ett sted der fordommer og ytringsfriet er under ditt eget regime.
Som barn leker man og får utløp for følelser og inntrykk på den måten.
Hvis en voksen mann setter seg på gulvet og kjører lekebiler, mens han veksler mellom å prate og synge for seg selv- kun avbrutt av intense fly og bilimitasjoner- hadde noen til slutt tilkalt lege.
Så da drømmer vi istedet, dagdrømmer oss bort i klisjè på klisjè.

Men herregud så deilig det er.

Forandring fryder

Stort sett hele livet har jeg vært ganske så alminnelig, til tider kjedelig og uinteressant, og ikke kunne jeg aldri helt fatte hvorfor ikke nettopp jeg fikk mer oppmerksomhet enn det jeg gjorde.

Som barn var jeg utrolig sjenert.
Vi snakker faktisk om et nivå som de fleste aldri kommer til når det gjelder å være sjenert. Jeg lot folk snike foran meg i køer, turte ikke si ifra hvis bussen ikke stoppet der den skulle (herregud så flaut...), rakte knapt opp hånda i skoletimene, selv om jeg var hundre prosent sikker på svaret. Det kunne jo være en ørliten mulighet for at jeg hadde misforstått spørsmålet... Og Gud forby om noen begynte å prate om noe jeg ikke visste hva var...

Så ble jeg noenlunne voksen. Passerte ihvertfall 20 og da gikk sjenertheten over i å være dumsnill. Samme hva jeg ble bedt om så sa jeg ja til det.
Jeg ville jo bare hjelpe...

Det å være sjenert er ikke bra, dumsnill er enda verre... Nå er jeg to år ifra 30 og har sluttet å være sjenert. Jeg er fortsatt dumsnill, men nå velger jeg mye det jeg vil være snill med, til tross for at det kanskje virker dumt for andre.

Tro gjerne at jeg er dum, det gir meg bare en fordel.

Hva skjedde? Jo, jeg opplevde mange resultater av dumsnillheten min og de var ikke i positiv retning, men det som nok var den viktigste endringen i livet mitt, var at jeg ble mor.

Første januar 2007 fødte jeg en nydelig datter- selvfølgelig- og verden som jeg kjente den sluttet å opphøre.
INGEN andre var så viktige lenger, ALLE problemer var bittesmå, for det største i verden lå i armene mine og kikket opp på meg.

Sjenerte, dumsnille meg...

Et lite menneske på tre og en halv kilo, som stolte på meg, som jeg skulle beskytte og ta vare på, som jeg skulle støtte, som jeg skulle sørge for at fikk det bra.

Kan ikke være sjenert da vettu. Ikke dumsnill heller.

I dag er det få som karakteriserer meg som sjenert, et snev av dumsnill, ja, men det er bare en liten del av meg. Jeg er utadvendt, snakker lett med mennesker og er veldig glad i meg selv.

Konklusjonen er som følger; hvis du virkelig ønsker å være blant de menneskene som skiller seg mest ut her i verden, så må du også jobbe for det. Nytter ikke å sitte på rumpa og vente på at det kommer noen hjem til deg og drar deg ut i verden.
NEI! Du må gjøre det sjæl!

Jeg jobbet med meg selv, hardt og lenge. Den dag i dag får jeg tilbakefall som sier at jeg ikke duger, men nå skyver jeg det til side og tenker som så at hvis ikke jeg har troa på meg selv, hvem skal da ha det?

Det kommer ingenting inn i en lukket hånd.