Forandring fryder

Stort sett hele livet har jeg vært ganske så alminnelig, til tider kjedelig og uinteressant, og ikke kunne jeg aldri helt fatte hvorfor ikke nettopp jeg fikk mer oppmerksomhet enn det jeg gjorde.

Som barn var jeg utrolig sjenert.
Vi snakker faktisk om et nivå som de fleste aldri kommer til når det gjelder å være sjenert. Jeg lot folk snike foran meg i køer, turte ikke si ifra hvis bussen ikke stoppet der den skulle (herregud så flaut...), rakte knapt opp hånda i skoletimene, selv om jeg var hundre prosent sikker på svaret. Det kunne jo være en ørliten mulighet for at jeg hadde misforstått spørsmålet... Og Gud forby om noen begynte å prate om noe jeg ikke visste hva var...

Så ble jeg noenlunne voksen. Passerte ihvertfall 20 og da gikk sjenertheten over i å være dumsnill. Samme hva jeg ble bedt om så sa jeg ja til det.
Jeg ville jo bare hjelpe...

Det å være sjenert er ikke bra, dumsnill er enda verre... Nå er jeg to år ifra 30 og har sluttet å være sjenert. Jeg er fortsatt dumsnill, men nå velger jeg mye det jeg vil være snill med, til tross for at det kanskje virker dumt for andre.

Tro gjerne at jeg er dum, det gir meg bare en fordel.

Hva skjedde? Jo, jeg opplevde mange resultater av dumsnillheten min og de var ikke i positiv retning, men det som nok var den viktigste endringen i livet mitt, var at jeg ble mor.

Første januar 2007 fødte jeg en nydelig datter- selvfølgelig- og verden som jeg kjente den sluttet å opphøre.
INGEN andre var så viktige lenger, ALLE problemer var bittesmå, for det største i verden lå i armene mine og kikket opp på meg.

Sjenerte, dumsnille meg...

Et lite menneske på tre og en halv kilo, som stolte på meg, som jeg skulle beskytte og ta vare på, som jeg skulle støtte, som jeg skulle sørge for at fikk det bra.

Kan ikke være sjenert da vettu. Ikke dumsnill heller.

I dag er det få som karakteriserer meg som sjenert, et snev av dumsnill, ja, men det er bare en liten del av meg. Jeg er utadvendt, snakker lett med mennesker og er veldig glad i meg selv.

Konklusjonen er som følger; hvis du virkelig ønsker å være blant de menneskene som skiller seg mest ut her i verden, så må du også jobbe for det. Nytter ikke å sitte på rumpa og vente på at det kommer noen hjem til deg og drar deg ut i verden.
NEI! Du må gjøre det sjæl!

Jeg jobbet med meg selv, hardt og lenge. Den dag i dag får jeg tilbakefall som sier at jeg ikke duger, men nå skyver jeg det til side og tenker som så at hvis ikke jeg har troa på meg selv, hvem skal da ha det?

Det kommer ingenting inn i en lukket hånd.